“Hvis det er Diana Ross du mener så nei. Diana Ross er unik, ingen, ingen, ingen, kan fornye henne!”

I sted åt jeg kakemenn i senga, for jeg er nemlig veldig glad i kakemenn – eller spekulasi som bestemor kaller det. Spekulasi betyr forøvrig “spekulasjon” på Bahasi Indonesia fant jeg ut på Wikipedia. Hva dette Bahasi er, vet jeg ikke riktig, men ordet minner meg litt om Bahai som er en religion jeg er veldig glad i. Ikke fordi jeg vet så mye om Bahai heller, men jeg kom en gang over en side i Aftenposten som beskrev hva de ulike symbolene i dødsannonser betyr. Og der de fleste religioner har noe traurig som en fugl eller et kors og sånn i dødannonsene, har Bahaiene en stor tegneseriestjerne som virkelig skriker mot deg. Og inni den står det BAHAI i store bokstaver! Det livnet liksom opp denne seksjonen av Aftenposten litt, og dét er forsåvidt hyggelig for jeg har alltid ment at en jo kan feire livet den døde har levd litt mer enn vi gjør nå til dags. Men nok om dét. Jeg spiste altså spekulasi i senga og ble litt bekymret for alle smulene jeg etterlot meg. Jeg gav uttrykk for min bekymring til en kompis via Skype, men han mente jeg slettes ikke burde ta så tungt på det hele:

“Det er jo bare digg da. Nattmat! Det gjelder å tenke alternativbruk og ikke bare problematisere… sånt lærer vi på BI.”

Nå om dagen er det mye styr i media fordi enkelte i kirken vil sparke Einar Gelius for å ha skrevet en bok om sex i bibelen. Jeg tror godeste herr Gelius forsøkte å være litt ung og hipp da han skrev boken, men den døren slo ham midt i trynet. For er det én ting den norske kirke ikke er, så er det ung og hipp. Og like barn leker jo som kjent best, i alle fall om en skal tro ordtaket rett. Ordtak er i grunn en pussig ting. Jeg gikk inn på ordtak.no nå og fant mange av de gode gamle klassikerne. Det var en egen kategori som het “Bibelen” der, og midt blant alle ordtakene fant jeg ett som skilte seg ut. Og ja, teksten jeg under siterer stod alene, som et ordtak under kategorien “hår“:

“Et pust strøk forbi mitt ansikt, og hårene reiste seg på mitt hode.”

Altså, jeg vet ikke helt hva dette ordtaket (?) skal være godt for…? Ikke rimer det og ikke klarer jeg å koble det til noe som helst? Men det var flere ordtak om hår der, og jeg husker jo at hår ble nevnt ganske mange ganger da jeg leste i tredje mosebok også. Du vet, der det står om mugg på klær og alt det morsomme der. Så kanskje er Gud besatt av hår? Jeg skulle til å skrive at kanskje det var hår Einar Gelius burde ha skrevet om i stedet for sex, men så innså jeg at dette nesten ble litt slemt å si… Vebjørn Selbekk derimot – han kunne ha skrevet en bok om hår i bibelen!

Under “Populære forfattere” var det også en egen kategori som het “Egil Flesvik“. Jeg aner ikke hvem dette er, men det stod at han er en fotballspiller så da tror jeg på det. Hvordan han havnet under “Populære forfattere” sammen med “Bibelen“, “Ingrid Bergman“, “Marcus Aurelius” og “Ukjent” – og hvorfor det bare var ett nokså kjedelig sitat der – vites dog ikke. Men det var bare de kategoriene som lå under “Populære forfattere” så dette hang jeg meg litt opp i.

Det stod: “Vil du vite mer om Egil Flesvik?” under navnet hans – og det ville jeg jo. Ville en dét var det visst bare å følge linken til bokkilden.no, så jeg gjorde det. Men der var det ingenting. Jeg blir ikke helt klok på ordtak.no merker jeg.

S. har forresten funnet en gedigen leilighet hvor det er nok plass til å leke “Boksen går” eller “Haien kommer” innendørs dersom noen skulle være interessert. Jeg har alltid hatt lyst til å leke uteleker inne, men det er litt trist at når jeg først får muligheten til det, så er det ingen der som kan leke med meg. Det blir litt mye å skulle være haien, sardinene, delfinene, klovnefiskene og laksen på egenhånd så det er mulig jeg bare må kapitulere fra start og heller spille Yatzy alene. Da kan jeg i alle fall late som om jeg er to personer som spiller mot hverandre uten at det blir juks sånn som det ville ha blitt i poker med innsats. Og så lenge jeg bare er to personer klarer jeg nok å holde styr på dem også. Jeg har forøvrig planlagt å gå til anskaffelse av et piratflagg for å markere for S. at Kaptein Sabeltann er kommet for å bli. Jeg har enda ikke helt kommet over reaksjonen hans og jeg føler jeg må ta med meg de viktigste utdragene fra norsk kulturarv til Amsterdam. Han har jo Alexander Rybaks norske flagg fra Eurovision-finalen i bokhyllen hjemme, men jeg vet i grunn ikke om jeg synes dét er så stas.

Jeg har hatt nok av tid til å reflektere over dette med å være nordmann utenfor Norge i det siste, og jeg har i grunn funnet ut av mye rart. Blant annet er jeg langt mer nasjonalistisk enn jeg noensinne tidligere har trodd, og jeg håper jeg slipper å noensinne bestille snus over internett. For samma hvor mye jeg klager på at de putter snusen i bur i et forsøk på å få meg til å slutte med det her i Norge, så blir det jo enda mer å klage over når de ikke engang HAR snusbur utenlands. Herregud. I Amsterdam får jeg jo forresten utelukkende venner som snakker rart og har bodd i paddeflate land hele livet? Viiiil ikkeeeeeee!! De vet jo ikke hva bakker er engang!! Og hvordan i huleste skal jogging kunne interessere meg når jeg er på besøk der nede? Det er jo NULL variasjon i terrenget. S. har forøvrig kommentert opp til flere ganger at norske jenter har store legger fordi vi går så mye i oppoverbakke. Dét hadde jeg i grunn aldri reflektert over før han nevnte det.

Til helgen er det Alternativmesse i Lillestrøm, og mamma og jeg har funnet våre favoritter i programmet. Den første er Inge Ås som spiller på krystallboller:

“Husker du konsertene med flere hundre i Oslo Spektrum? (…) Nå er det endelig igjen en konsert med Inge Ås og hennes magiske krystallboller. (…) I denne konserten vil hun spille på stein, vann og 22 kvartskrystallboller fra 4 til 18 tommer i diameter, alle er avfall fra dataindustrien. Denne lyden går gjennom marg og bein!”

Den andre er en dame som velter bord:

“Ann-Charlott Oksanen vil demonstrere sitt mediumskap inkl. fysisk mediumskap med borddans. I denne demonstrasjonen vil hun få hjelp fra åndeverdenen til å la et bord vandre, med kun minimal kontakt med bordet. Det virker som om bordet får sitt eget liv. Noen ganger vil bordet vippe og det vil da være mulig å stille spørsmål til bordet.”

Jeg håper virkelig bordet vipper for da skal jeg spørre det hva som er mitt kall i livet. Jeg håper ikke bordet forteller meg at mitt kall er å snekre bord for da kommer jeg til å bli deprimert. Det kan jo også være at bordet kan forklare meg dette med auraer, for det har jeg jo som tidligere nevnt aldri forstått. Hvem vet. Kanskje møtet med det vippende bordet til Ann-Charlott Oksanen vil utgjøre et avgjørende vendepunkt i mitt liv? En skal aldri si aldri. Det vil også være samtaler med Einstein under årets messe. En kompis sa jeg burde spørre mediumet om relativitetsteoriten, men jeg vet ikke engang hva relativitetsteorien er, så det tror jeg ikke kommer til å gå så bra. Dog, det hadde jo vært litt artig å forvirre Einstein med mange uvitende spørsmål. Kanskje blir han så forfjamset at Einstein avslører at han ikke er Einstein likevel?

Men som mamma påpekte så er nok programmet til Alternativmessen langt mer fornøyelig enn selve messen.

I løpet av besøket i Amsterdam fant jeg forresten ut at nederlendere tilsynelatende har svært lite til overs for norske kultfenomener. Jeg satt nemlig og lyttet til musikk fra Spotify og midt mellom Depeche Mode og David Holmes dukket plutselig mitt store idol opp på spillelisten, noe som førte til følgende dialog:

S: “What the HELL is that!?!”

E: “It’s Kaptein Sabeltann!”

S: “…it’s awful!”

E: “OH NO YOU DIDN’T!”

I sted satt jeg og så på TV med mamsen. Hun skulle se noe greier på FEM som hun sa var utrolig spesielt og jeg tenkte oh, what the hell og joinet henne. Det var det derre programmet med moren til Ari Behn, hun synske fra Åndenes Makt, en eller annen dame og Mira Craig. I mangel på ord vil jeg nå bare gjenfortelle hva jeg så på televisjonsapparatet i dag. Virkelig. Jeg forstår ikke. Vil ikke. Vet ikke. Ehm. Hva skal man si…

Helt i starten av programmet var det en dame som snakket om energityver. Jeg fikk ikke helt med meg hva denne damen sa fordi hun snakket svensk. Det var noe med å sette opp sperrer og å lære seg å beskytte egen aura. Anna Anka er vel hva disse kvinnene ville ha kalt en energityv. Hun stjeler energi. Kanskje har hun dårlig aura ifølge dem. Spør du meg er hun bare utrolig negativ i alle sine uttalelser og i, etter hva jeg har forstått, sin behandling av andre mennesker. Og er du negativ og sur, sprer det seg til andre – det vet vi alle. MEN BETYR DET AT AURAEN ER GRØNN ELLER RØD? Jeg skjønner ikke…

Og så ble det virkelig interessant skjønner dere. Neste gjest på programmet var nemlig en ENERGIVAMPYR. Smak på dét ordet, dere! Hun fikk beskjed av Åndenes Makt-damen at hun var fra den 17. dimensjon, men selv valgte energivampyren å avstå fra å kommentere hvor hun kommer fra. Hun hadde nemlig avlagt en ed. Hun hintet dog til at hun var fra et gammelt og historisk sted, min mor foreslo derfor Atlantis. Hun sa også at hun hadde problemer med å føle tilknytning til andre og til jorda og energien fra steiner og trær og sånn. Så fordi hun ikke kunne ta energi fra planter og steinras, måtte hun ta den fra mennesker. Dernest fikk energivampyren en dame opp på scenen som hun tok negativ energi fra ved å holde hendene sine over brystet og pannen på denne kvinnen. Den frivillige fra salen sa hun ble veldig slapp etterpå og Marianne Behn nikket samtykkende. Damen fra Åndenes Makt begynte å grine og hun ene programlederen måtte derfor trøste henne. Etter dette ble energivampyren, eller the psychic vampire som hun kalte seg selv, veldig unnskyldende.

Så kom det desiderte høydepunktet fra dagens show. Programlederne intervjuet nemlig en ekte vampyr via Skype fra USA. Karen hadde langt, sort hår og satt i en stol med en sort katt på fanget. Han forsøkte å fremstå som veldig intellektuell og bablet også i vei om denne energien jeg virkelig ikke forstår meg på. Så fortalte den ekte vampyren at han får blod via bloddonorer gjennom det han beskrev som en “komplisert kjede”. Men han forsikret også FEM-damene om at disse donorene var testet, altså har denne vampyren HIV-skrekk. Dette var vel det eneste fornuftige som kom ut av samtalen, men jeg ble desto mer forvirret. På toppen av det hele fortalte min mor meg at Åndenes Makt-damen i forrige program hadde vært i kornsirkler og at hun opplevde dét som veldig sterkt. Hun hadde videre fortalt at dette ville forandre livet hennes hvorpå hun hadde møtt på en ugle eller noe som fløy i et bestemt mønster. Hun hadde notert ned mønsteret og sammenliknet med et kart og da hadde det vist seg at uglen hadde fløyet på samme måte som en kirke ligger i forhold til Adam Smiths byste eller noe slikt. Hun hadde så begynt å snakke om maskulin og feminin energi og at den feminine energien er alt det gode her i verden – og den maskuline veldig negativ, og at en må finne en balanse. Og hele tiden satt en tydelig samtykkende Marianne Behn og nikket.

Jeg vil på dette punkt be leseren være oppmerksom på at alt dette er fritt gjenfortalt fra hukommelsen til Lurifaksen som kan sies å være noe kaotisk – særlig når det er snakk om Dødens Gård eller energi, dimensjoner og psychic vampires. På Dagbladet.no kunne en forøvrig i dag lese at denne kornsirkelen Åndenes Makt-damen hadde et sterkt møte med, var laget av ingen ringere enn komiker Stephen Fry. Da dama fikk vite at kornsirkelen var menneskeskapt, svarte hun via eget nettsted at det ikke var så farlig med autensiteten, men at det hele måtte sees i en større sammenheng…

HJEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELP!?!?!?!??

Men tilbake til dagen min, for i dag fikk jeg dermed se det nederlandske parlamentet og statsministerens tårn! Jepp, i Nederland har statsministeren et eget tårn som er situert på hjørnet av parlamentsbygget på Binnenhof i Den Haachhh. Tårnet (som nederlenderne liker å kalle det i alle fall) er i grunn ikke et tårn spør du meg. Dette tårnet er nemlig like høyt som resten av bygget så med mindre jeg sovnet i den norsktimen vi gjennomgikk betydningen av ordet tårn, tror jeg nederlenderne har misforstått litt. På den annen side er jo alt særdeles flatt her nede så det kan jo strengt tatt være at alt som rager 2 meter over bakken eller mer, er definert som nederlandske tårn? Hva vet vel jeg. Jeg ble dessuten litt forbauset over at statsministerens kontor så så ubeskyttet ut for det er liksom bare luft og vann som skiller Torentje (som de kaller det) fra bilveien. Men da påpekte S. at en jo må flytte seg OVER vannet for å skulle komme seg dit, samt at vinduene er skuddsikre. Om ikke dét er sikkert, vet ikke jeg! Vel, hadde jeg hatt en robåt skulle jeg alltids ha klart å padle over den der mosegrodde kanalen og hamret på statsministerens vindu med én av årene mine, men jeg vet i grunn ikke om jeg tør ta konsekvensene av en slik handling så jeg lar det bli med tanken.

I dag fikk jeg også besøkt Russlands ambassade i Nederland hvor de hadde printet ut A4 ark og klistret dem på dører inni plastmapper i stedet for å ta seg bryet med å lage ordentlige dørskilt. Det satt en kar som het Pjotr eller Aleksandr eller noe sånt bak disken og han så usedvanlig blid ut til å skulle sitte og stemple ark hele dagen, så det gjorde meg glad. Det er ikke sånn som på Posten hjemme i Norge hvor jeg stadig gruer meg til å gå inn fordi jeg én gang måtte kjøpe frimerker av en dame som bjeffet. Men sånne finner en nok overalt.

Jeg fikk dessuten se den norske ambassaden som så mye finere ut enn den russiske – også lå den like ved parlamentet! Jeg hadde veldig lyst, men turte ikke ringe på og spørre om jeg kunne få en kopp te. Jeg fikk nemlig myntete på Den egyptiske ambassaden i Oslo en gang og det var veldig hyggelig. Men den gang hadde jeg jo noe å gjøre der, noe som i grunn forklarer teen, og ettersom jeg ikke kom på noe jeg kunne spørre ambassademenneskene om i farten, feiget jeg ut. Jeg forsøkte å sende dem en epost her om dagen fordi det er så mye jeg lurer på i forbindelse med dét å være nordmann i Nederland, men i likhet med den gangen jeg sendte epost til det tanzanianske eller kenyanske (?) konsulatet i Norge, samt Den norske ambassade i Angola, hadde jeg enda ikke fått svar da jeg drog til Den Haachhh i dag. Utenfor den norske ambassaden stod det en dame ved siden av en sykkel. Jeg sa til S. at jeg ikke hadde fått svar på mine forvirrede spørsmål idet vi passerte henne og jeg lurer på om denne damen kanskje jobber på ambassaden for hun smilte veldig søtt og da jeg kom tilbake til Amsterdam hadde jeg fått svar. Et veldig utfyllende svar, faktisk. Dessuten ønsket hun meg lykke til med kjæreste i Nederland noe som gjorde meg veldig glad. Så dersom du som nordmann noensinne skulle stå vær-, vann- eller språkfast i Nederland, kan jeg virkelig anbefale deg å ringe Den norske ambassaden. I motsetning til damen på Posten som bjeffet den ene gangen, virker de veldig hyggelige.

I dag fant jeg forøvrig ut hvorfor de har plastposer med hamstere på på Albert Heijn. Vi kjørte nemlig forbi én av AH-butikkene og jeg så at det var store plakater med kjempehamstere på i vinduskarmene. Også stod det: “HAMSTER WEEKEND!”. Så jeg tok like så godt mot til meg og spurte S. på min særdeles gebrokne nederlandsk (heldigvis senker han sitt eget språk ned til mitt nivå når han skal svare):

E: “Waarom heet dat <<Hamster Weekend>>?”

S: “Omdat het eten dan goedkoper is.”

E: “Ahh! Å HAMSTRE!”

S: “…??”

For de av dere som ikke er like uberintelligente (u uten ü på nederlandsk) som meg og snakker supergebrokken nederlandsk på en femårings nivå, har jeg oversatt den fulle samtalen til norsk:

E: “Hvorfor heter det <<Hamsteruke>>?”

S: “Fordi maten er billigere.”

E: “Ahh! Å HAMSTRE!”

S: “…??”

Jeg burde i grunn ha tatt den på egenhånd, men hjernen min er ikke alltid like samarbeidsvillig. Særlig ikke når den må manøvrere på tre ulike språk samtidig. Da kan det fort bli litt for mye av det gode.

Ellers kan jeg meddele dere at jeg nå forsøker å skrive ferdig romanen jeg startet på for 2-3 år siden. Jeg har fått et lite tupp i ræva av S. – og godt er nå dét for det er ingen vits i å skrive en halvferdig roman. Men arbeidet går saaakte. Så dersom noen av dere skulle ha gode eller dårlige skrivetips å dele med en uerfaren fjellgeit, mottas de med enorm takknemlighet! ♥

“I can see that someone‘s gonna need a new kidney by the time she reaches 40…”

Jeg trakk på skuldrene den gang og lager spybevegelser nå til dags i møte med sukkerfylte kaker fra Nederland – mens han gomler i vei og ser på meg som en raring fra det kalde nord som ikke vet å verdsette oversøte kaker. Jeg lurer på hva som har gjort meg slik? Er det det salte nordlandske havet? Er det abstinenser grunnet Farris-mangel? Eller er jeg rett & slett bare en saltetende tulling fra Norge? Ikke vet jeg. Men ja, hvor var vi? Jo, jeg spiser muffinsgreier. Og akkurat nå er jeg veldig, veldig kvalm. Dessuten har jeg rapekonkurranse med sidemannen mens vi hører på Bruckners 4. symfoni og drikker melk. Absurd blanding i grunn, men slikt går vel også an.

I sted stod jeg på kjøkkenet og snakket med S. idet han pakket ut matvarer fra en plastpose med bilde av en hamster på. Som alltid ellers når jeg prater, var jeg også denne gang veldig opptatt av å formidle det jeg skulle si og gestikulerte derfor noe fryktelig mens jeg bablet i vei om facebookstatusen min. Jada, jeg har en egen evne til å være ultraengasjert uansett hva temaet måtte være. Og midt i min egen begeistring rakk jeg liksom ikke helt å registrere at S. pakket ut plommer fra plastkorgen de kommer i fra butikken. Jeg klarte derfor heller ikke å reagere på følgende beskjed:

“Catch!”

Dunk, sa det. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått en plomme midt i fleisen. Plommen datt deretter mot kjøkkengulvet før den trillet ut i stuen som en annen pannekake. Jeg brøt sammen i fullstendig latterkrampe slik som jeg alltid gjør når jeg driter meg ut. Denne gangen funket det å le for han lo godt han også, men det gjorde det ikke den gangen jeg tryna på isen utenfor Hennie Onstad-senteret idet tre kinesere var i ferd med å passere meg. Jeg ble liggende på isen og le meg skakk mens de tre kineserne gikk i sirkel rundt meg og stirret på meg som om jeg var besatt. Det var tydeligvis IKKE morsomt.

Tidligere i dag var vi på IKEA for å titte på hyller, bord, stoler og lamper. Jeg har aldri vært på IKEA med en kjæreste før og følte meg derfor plutselig veldig etablert. Jeg pleide alltid å bruke rutsjebanene i stedet for trappene da jeg var på IKEA med foreldrene mine – og de kjøpte alltid noe på barneavdelingen til meg (ja, jeg er i 20-årene og jeg har fremdeles gardiner fra barneavdelingen på IKEA på pikerommet, men de er fine! Med sommerfugler på og greier!). Men her var det ingen rutsjebaner og barneavdelingen var døll, noe som bidro enda mer til den voksne følelsen. Før jeg visste ordet av det snakket jeg om matchende tallerkener og at bord var for høye til at det ville være behagelig å sitte på tilsvarende høye stoler i flere timer under middagsselskaper. Snart begynner jeg vel å stryke duker og samle på servietter også. Sånne med blomster på. Og jeg som ikke liker blomster engang.

Forøvrig har en vaskeekte norsk-kineser gjort meg oppmerksom på at han er av den mongoloide rase. Jepp. Ifølge wikipedia er nemlig mongolisme en særdeles avleggs betegnelse for en genetisk sykdom, mens mongoloid er navnet på en menneskerase som ble spredd med vinden under Djengis Khan. Så alle som trodde de var slemme med psykisk utviklingshemmede i bruken av begrepet “mongo” i disse dager, har vært på villspor hele tiden. Plutselig er det veldig mange setninger jeg har hørt i mitt liv som har fått en helt ny meningsbetydning:

“Høy mongofaktor” – høy mongol/kineser/koreaner/japaner/russer/-faktor

“Er du helt mongoloid, eller?” – er du helt mongolsk/kinesisk/koreansk/japansk/russisk, eller?

og

“Du vet sikkert ikke hva mongo betyr engang!” – vel, neste gang noen sier dette til deg, kan du svare at de selv neppe vet hva mongo betyr.

Men over til noe helt annet enn mennesker fra Asia, for vi har nok å ta av på vårt eget kontinent. En reklame surrer visstnok på norske tv-skjermer i disse dager. Selv har jeg ikke fått muligheten til å se den enda, men jeg er likevel fullstendig bergtatt av karen som figurerer på denne reklamen. Bare sjekk håret, dressen og den knallsure allsangen fra salen idet “VIVA TIROL” klinger i takt med karens blekede tenner. DETTE er underholdning på høyt nivå!

I går fant jeg ut at jeg skulle sulle rundt på egenhånd i denne nokså fremmede byen. Jeg har bare vært i Amsterdam to ganger tidligere og har da bodd litt i utkanten av byen, samt blitt kjørt omkring når jeg skulle noe. Jeg er med andre ord ikke helt stø på retninger, hus og alt sånn der i Amster enda, men selvtilliten min fortalte meg at det ville gå sååå bra, så jeg satset på det. Rett og slett. For i går hadde jeg fått nok av denne sikre boblefølelsen og jeg marsjerte derfor ut i stuen og sa til S. at jeg skulle inn til sentrum – han skulle jo jobbe uansett og jeg måtte få kjøpt gave til mitt nydelige, lille tantebarn. Han ble litt småforferdet og svarte at han ikke ville sende meg dit på egenhånd – det var jo langt! Da måtte jeg le. Folk her i Vesteuropa har et alvorlig forstyrret syn på avstander og høyde.

På flyet i forigårs møtte jeg en norsk jente som skulle besøke en venninne i Nederland og en annen i Belgia. Hun fortalte at sistnevnte hadde tatt henne med på sykkeltur i Antwerpen en gang og at hun etterhvert hadde ropt: “Nå kommer bakken!!”. Den belgiske jenta hadde så reist seg på sykkelen og begynt å tråkke på for harde livet, mens den norske hadde sett på henne med store øyne og lurt på hva i helvete det var hun pratet om. Det de her kaller bakker er det vi hjemme i Norge kaller helning i asfalten eller noe sånt. Og i Nederland, vel, kjører du fra utkanten av én by til en annen, tar det omtrent 15 minutter. Så når Vesteuropeere sier at det er “langt” inn til byen, kan du som regel ta det hele med knusende ro. Jeg tror jeg skal begynne å anbefale dem å kjøre fra Oslo til Nordkapp – sånn, for å gi dem litt perspektiv.

Jeg fikk etter hvert overtalt S. så han lot meg dra til byen alene, men særlig begeistret for det hele var han neppe. Jeg sa jeg bare kunne spørre om veien til den dyre gaten jeg skulle til, så snart jeg kom inn til sentrum. Med forferdede øyne så han på meg og sa: “Du SPØR ikke om veien til DEN gaten!”. Jeg trakk på skuldrene og gikk på badet for å sminke meg.

Da jeg kom ut i stuen igjen hadde S. tegnet et kart og skrevet en detaljert beskrivelse over hvilke trikker jeg måtte ta og hvor jeg måtte bytte og alskens tull. Ingenting var utelatt, dog jeg vet ikke helt om han hadde tatt høyde for det faktum at jeg sjelden studerer kart veldig nøye når jeg først tar en titt på dem. Men jeg pakket vesken min, tok på meg solbrillene og tasset ut av leiligheten med denne lappen i høyre hånd. Den kunne jo komme godt med.

Og det gjorde den for så vidt i starten. Først måtte jeg altså ta én trikk i sånn fem minutter og så måtte jeg bytte og ta en ny trikk. Da den nye trikken kom, stod jeg langt foran for å komme på trikken tidlig og da jeg trykket på knappene som får dørene til å gå opp, gikk de ikke opp. Det var tydeligvis ikke en god idé. Og så kjørte trikken og jeg ble stående igjen som tidenes største tufs og se meg rart omkring. To gamle damer gjorde det samme, men det vi tre tydeligvis ikke hadde fått meg oss, er at en må gå på trikken BAK her i Amsterdam. En får bare lov å gå UT foran. Lesson learned. Heldigvis kom en ny trikk ti minutter senere så det var i grunn ikke noe stort problem.

Men ja, jeg kom meg på den andre trikken og kom frem til stoppet jeg skulle av på. Jeg befant meg midt i byen og S. hadde tegnet en sving som jeg måtte gå opp. Problemet var at det var TO svinger ved siden av hverandre og den ene svingte mer enn den andre så jeg valgte den. Det viste seg selvsagt å være feil og jeg havnet derfor i langtvekkistan. Men det var fint. Der fant jeg Body Shop og jeg så masse søte mennesker som  satt i solen og drakk kaffe. Og fine bygninger! Det hele ble litt forstyrret da en dame kom gående foran meg og nærmest stumpet røyken sin i klærne mine før hun skrek noe om lugubre saker en finner i et visst rødlysdistrikt. Jeg skrudde bare opp volumet på Inception-soundracket og pakket ørepluggende enda dypere inn i ørene, så dagen min ble egentlig enda finere. Det tok en stund før jeg var villig til å innrømme overfor meg selv at jeg hadde gått meg vill. Det var masse folk overalt og jeg befant meg midt i en travel handlegate så jeg var ikke spesielt bekymret. Jeg valgte derfor å ta inn til høyre – på ren impuls. Etter en stund kom jeg til verdens søteste lille tegneseriesjappe hvor jeg fikk kjøpt meg en Batman-bok. De som jobbet der inviterte meg på en fredagsdrink – noe de har med tegneseriemiljøet i Amsterdam inne i butikken i salgstid hver fredag. Jeg kommer definitivt til å bli med på det én dag!

Jeg sendte en melding til S. og sa at jeg hadde gått meg vill, men at jeg koste meg stort og at han ikke skulle bekymre seg. De søte folkene i tegneseriebutikken gav meg et kart og forklarte meg hvor jeg var. S. hadde skremt meg litt med den “ikke spørre etter den dyre gaten”-greien sin, så jeg turte ikke helt å gjøre det, men jeg gjenkjente det rare gatenavnet på kartet og satte kursen dit. Nederlandsk er virkelig et rart språk og alle gatenavnene er sånn helvettes lange: Nieuwezijds Voorburgwal, Pieter Cornelisz Hooftstraat (den dyre gaten! WARNING: De har Chanel der! Jeg MÅ bli rik!) og Lange Leidse Dwarsstraat… You get the picture! Også er det kanaler overalt så det går liksom ikke an å finne retningen basert på disse – dessuten er byen lagt opp som en halvsirkel eller noe sånt, noe som kan vise seg å være litt avansert for en enkel bondeknøl fra det kalde nord. Men det er veldig fint her da.

Til slutt fikk jeg kjøpt en nydelig gave til mitt enda nydeligere tantebarn og en gave til S. Jeg trasket så mot det jeg trodde var trikken hjem, men det var det ikke. Jeg gikk i sirkler sånn fire/fem ganger for å finne den jævla trikken og alle jeg stoppet for å få retningsbeskrivelse av, viste seg å være turister. Etter mye om og men kom jeg meg hjem til utkanten igjen – til S.’ store forskrekkelse.

“Jeg trodde du skulle gå deg vill og ringe meg for å si at jeg måtte komme å hente deg!” var alt han sa. Jeg bare lo.

Om et par timer reiser vi til Barcelona og det gleder jeg meg veldig til. Jeg kommer sikkert til å gå meg vill der også, men jeg merker at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Faktisk liker jeg å gå meg vill – det er undervurdert – og det gir liksom et nytt perspektiv på stedet en besøker. Jeg anbefaler virkelig en tur til den søte tegneseriesjappen i Amsterdam! Særlig på fredager. Det hørtes gøy ut!

[pause]

Sånn ja!

Men over til noe litt morsomt. Nå nærmer jo VM seg med stormskritt. Nei, ikke ski-VM her i Norge i 2011 – jeg snakker  selvsagt om Fotball VM i Sør-Afrika som avholdes fra 11. juni til 11. juli i år. Gruppene er trukket for lenge siden, og en kan vel – bare ved å ta en rask titt på oppsettet – se at enkelte lag ikke akkurat er født med gullhår i ræva.

Nå klarte dessverre ikke DR Kongo å kvalifisere seg til VM, men det er et par andre nokså fornøyelige nasjoner som er med i år, og av dem er det særlig ett land som utmerker seg: Nord-Korea. Og vår alles kjære Nord-Korea har vært heldig nok til å havne i gruppe med Brasil (taler vel for seg selv…), Portugal (kan være nokså flinke på gode dager) og Elfenbenskysten (Drogba, Kalou, Toure etc)… Jadda. Noen som er klar for å få bank eller?

En kompis av meg fortalte at ledelsen i Nord-Korea har bestemt seg for å ikke vise hverken kampene eller nyheter fra VM på nord-koreansk TV (duh, det foregår tross alt på utsiden – der i den onde omverdenen). MEN dersom Nord-Korea skulle vinne en kamp (host), skal det vises sammendrag av scoringene på nord-koreanske televisjonsapparater – og de skal selvsagt også vise klippet hvor spillerne synger nasjonalsangen. En annen kompis av meg mener Nord-Korea kommer til å gjøre det sterkt i årets VM fordi spillerne kanskje spiller for sitt eget liv. Kanskje venter en skjebne så fryktelig ved tap at spillerne legger hjerte og sjel ned i kampene sine på en helt annen måte enn tidligere observert? En vet tross alt aldri med Kim Jong-il. Visste dere forresten at Nord-Korea har den fjerde største stående hæren i hele verden med over 1,1 million aktive og over 4,7 millioner soldater i reserve? Til sammenlikning har Norge ca 27 600 aktive soldater og litt over 200 000 i reserve. Gjett hvem som hadde vunnet den kampen…

Ifølge en bok som er sitert på Wikipedia, tror mange Nord-Koreanere at Kim Jong-il har en magisk evne som gjør at han kan kontrollere været utifra sitt eget humør. Det forklarer kanskje hvorfor de ikke kan vise fotballkamper på riksdekkende fjernsyn i Nord-Korea? Kan mannen fikse været, kan han vel også fikse kampresultater. Dette er forøvrig en låt skrevet til ære for Kim Jong Il, som ifølge Wikipedia er veldig populær i hjemlandet. Ikke akkurat Led Zeppelin, men…

Kim Jong-il er forøvrig redd for å fly, så hver gang han skal til utlandet (aka. Kina eller Russland – og det skjer jo ofte… naawt), reiser han med et pansret tog. Kim Jong-il er en filmfantast uten like og har en filmsamling på over 20 000 filmer. Favorittene skal visstnok være Fredag den 13, Rambo og James Bond; Godzilla-serien, actionfilmer fra Hong Kong og enhver film med Elizabeth Taylor i (kremt…). Faktisk er karen så glad i film at han skal ha kidnappet en sør-koreansk filmskaper og hans kone i 1978 så de kunne bygge opp Nord-Koreas filmbransje.

Kim Jong-il er også veldig glad i å skryte av seg selv og nord-koreansk media har meldt at karen slår tre til fire hole-in-one hver gang han spiller golf. Altså…? Men det stopper ikke der, den offisielle biografien hans påstår at han har komponert hele 6 operaer og at Kim Jong-il liker å referere til seg selv som en “internettekspert”. Han og Al Gore hadde vel blitt gode venner? [journ. anm. Al Gore klarte ved en (forhåpentligvis!) feiltagelse å si at han: "took the initiative in creating the internet" til CNN i 1999 (http://www.youtube.com/watch?v=BnFJ8cHAlco)].

Det være sagt, dere MÅ se denne videoen som jeg legger ved under her. Det er ESPNs reklame for fotball VM 2010 og den er så fantastisk at den gir meg gåsehud hver gang jeg ser den. Får ikke du også en tåre i øyekroken av å se denne, ja, da er du et kaldt menneske. VM – here we cooooome!!!

Du burde seriøst se meg her jeg sitter nå. Jeg er lammet i høyre halvdel av ansiktet etter en, tja, egentlig ganske grei tur til tannlegen. Nå har jeg aldri hatt videre tannlegeskrekk & ettersom min nåværende tannlege er stepappaen til bestevenninnen min, er det hele i grunn enda mindre skummelt. Men jeg skulle altså borre litt i dét som tilsynelatende var et bittelite hull. Tannlegemannen fant dessverre fort ut at jekselen min var en liten flaskehals eller noe, for idet han begynte å borre på toppen av jekselen, ble gropen som skjulte seg på innsiden bare synligere & synligere. Møkkagrop spør du meg. I alle fall skulle det vise seg at røntgenbildet mitt hadde fart med usannheter for hullet var ikke bittelite & Lurifaksen merket snarlig at borringen gjorde ganske så vondt.

For første gang i mitt liv måtte jeg ty til bedøvelse for å komme meg helskinnet igjennom borreseansen.

Tannlegemannen satte en sprøyte bakerst i kjeften min & spurte meg således om jeg begynte å føle meg rar på høyre side av ansiktet. Da jeg svarte at jeg ikke følte meg spesielt rar der, lettet han litt på øyenbrynene og spurte meg:

“Er du en sånn en som tåler mye alkohol?”

Lurifaksen måtte her nikke bekreftende & vi ble enige om at mer bedøvelse kanskje var nødvendig.

Turen til tannlegen var ganske morsom herfra & ut. Etter to sprøyter gjorde ikke borringen særlig vondt lenger & jeg kom meg fra tannlegestolen med en fin & hvit jeksel som matcher resten av den søte tanngarden min. Det må ha vært et kostelig syn da jeg skulle spytte ut skyllevannet etter borringen. Jeg hadde ikke heeelt tatt med i betraktning at jeg hadde fått injisert to bedøvende sprøyter i kjeften, så vannet som var planlagt spyttet elegant ned i vasken, datt på slapt vis nedover venstre munnvike. FAIL!

Notat til selvet: bedøvende sprøyter har en tendens til å bedøve.

Men for å gå over til noe helt annet – eller sånn nesten i alle fall. Over til noe annet som spytter ut gøgge faktisk: jeg skal ikke skryte på meg å ha fulgt så nøye med på finanskrisen på Island – mest fordi jeg ikke er videre interessert med mindre islendingene lager spontankunst på finansakrobatenes hus; hamrer med grytelokk & andre kjøkkenredskaper på vegger, samt kaster snøballer på statslederne sine. Alt dette er forsåvidt blitt gjort på Island, men det begynner å bli en stund siden jeg fikk høre om den slags & jeg er derfor gått veldig lei av finanskrisen. Men Island liker ikke å falle utenfor nyhetsbildet & det PR-kåte landet skyr tydeligvis ingen midler for å unngå å gå i den internasjonale glemmeboken. I god gammeldags skallet-Britney-med-paraply-stil har nemlig Island sørget for å spy ut nok lava til å tidvis stanse hele Nord-Europas flytrafikk – noe som får failklokkene til å ringe så det ljomer. Jeg innser at dette ikke er islendingenes feil, men å bo på en øy som buldrer over av aske kan da neppe være videre artig? Men så skal ikke jeg være den første til å snakke ettersom jeg selv bor i et land som kryr av “tut-as-de-nain”er.

Men altså, vulkanen som begynte å spy ut lava ligger under isbreen Eyjafjallajökull. Ehrm. Allerede her blir jeg veldig usikker. Hvordan kan en vulkan ligge under en isbre? Som dere sikkert har innsett by now er jeg ingen rocket scientist, så om noen her er jævlig gode på geologi, håper jeg dere kan forklare meg hvorfor det er naturlig at en masse som er sånn 1000 grader celcius kan befinne seg under en ISBRE? Burde ikke isbreen være rimelig smeltet? Gah, jeg forstår ingenting.

Dessuten trenger en jo faen meg en mastergrad for å kunne uttale dette rare navnet på isbreen….

Andre ting som kan nevnes i samme failbare kontekst er at Larry King skiller seg for åttende gang (!) & dermed er så godt som den mannlige versjonen av Liz Taylor (sjekk forøvrig bildet av ham i wikiartikkelen – hahahaha), at en dame i England er blitt nymfoman av Nintendo Wii & at en kar – også i England – som kaller seg selv for “the Rabbit whisperer”, får dagene til å gå med kaninhypnotisering.

For det første skjønner jeg ikke helt hva poenget med å la kaniner bli angrepet av rigor mortis er; for det andre skjønner jeg ikke hva de stakkars kaninene har gjort feil for å få en slik kar etter seg & for det tredje synes jeg denne Cliff Penrose er litt fail på rimelig generelt grunnlag. Ifølge artikkelen jeg leste om denne typen, lærte han seg å hypnotisere kaniner etter at han sluttet i sin tidligere jobb. Da begynte han nemlig å tilbringe mer tid med kjæledyrene sine. For mye tid, tydeligvis. Og hva jobbet han med før, spør du deg kanskje? Joda, i et firma som mekker sammen leire til porselen. Jeg snakket med en kompis av meg – & medbrite av denne kaninhviskeren – og han mente det hele var bullshit. Han har hørt at alle kaniner faller inn i transe dersom de legges på rygg. Jeg for min del er for opptatt med å le (og litt for redd for kaniner) til å kunne prøve.

All aboard the failboat!

SYKT skummelt! Legg forøvrig merke til hvordan kona hans elegant lener seg unna med skrekkfylte øyne. Jeg tipper livet med den mannen aldri ble det samme igjen.

Forøvrig kunne VG i dag melde at utenriksdepartementets representanter har brukt mer enn 1,1 millioner kroner totalt på sine mange reiser i forbindelse med Okapi-saken i Afrikas hjerte. Og dette er utelukkende reiseregninger – lønn & andre kostnader skal ikke være inkludert i den svimlende summen. Tjåstis er sikkert sjeleglad for at UD har brukt så mye penger på å holde ham med selskap, men det aner meg at Jonas Gahr Støre har brukt dagen i dag på å klø seg i hodet. Det være sagt, dette er neppe første gang UD har hatt skyhøye reiseutgifter i forbindelse med enkeltsaker så jeg håper virkelig ingen klager. For sjelden har de vel fått slik uttelling for pengene sine – jeg mener, hallo?! Bare aktoratet i Kisangani er verdt minst 3000 milliarder kroner & et par kameler. Men når UD tross alt har investert både penger, hjerte & sjel i denne saken så bør de nesten få noe igjen, mener jeg i alle fall. Jeg foreslår at dudsa i dress kan ta med seg en Okapi neste gang de reiser hjem fra DR Kongo – en Okapi som kan vandre fritt i slottsparken & spise av Hans Majestet Kong Harald Vs gress. Dét hadde vært noe det!

Det kjipe med å være et parkmenneske er at en ikke er alene om å være nettopp et parkmenneske. Og selv om jeg tar opp plass på det grønne gresset også, er det lettere å irritere seg over at alle andre gjør det. Men sånn er det med alt. Heldigvis er det ikke like trangt om plassen i Oslos mange parker om våren som det er om sommeren, så da jeg & kjæresten kjøpte sushi til frokostlunsj* i går, fant vi faktisk en ledig benk i parken. Litt lengre opp i høgget stod det en eldre herremann iført grilldress. Han var veldig opptatt av å studere en trestubbe. Den gamle mannen gikk i bane rundt sin venn Trestubben & slo mot den med stokken sin. Vi gikk ut ifra at han var veldig interessert i alderen på trær & at han derfor studerte stubbens ringer, for noen annen forklaring på det hele hadde vi rett & slett ikke. Jeg tør vedde på at treet var eldre enn den gamle mannen, for stubben var rimelig stor. Men den gamle mannen så nokså gammel ut han også, så hva vet vel jeg? Da jeg skulle ta bussen hjem kom to damer gående. Begge hadde på seg identiske treningsdrakter som var av typen Adidas. Men det var ikke vanlige treningsdrakter – de var laget av det rareste stoffet jeg har sett i mitt liv, et sånn skinnende skinnstoff som bare så helt vanvittig ut. Med blå striper! Og ettersom BEGGE gikk med denne heldekkende drakten, så det hundre ganger mer oppsiktsvekkende ut. Seriøst. Alle snudde seg & så på dem. Om det var oppmerksomhet de ville ha, så fikk de det i alle fall.

Ja, det er altså vår igjen & vi som liker å sitte ute på kafé mens vi titter på menneskene rundt oss, fryder oss. Men ikke alle er like heldige & får oppleve den halvvarme og vindfulle norske våren, samt de finurlige Hemulene som kommer til syne nå. Blant annet sitter to norske jenter stuck i Bolivia. Hun ene er gravid og hun andre fikk utført en puppeoperasjon eller noe & de er tiltalt for forsøk på å smugle narkotika. Altså, disse jentene fikk noen Adidasbager (igjen: hva skjer med Adidas?!) pakket i plastikk av en venn som bad dem levere disse bagene til en eller annen kar her hjemme i Norge. Med tanke på at disse jentene var i Bolivia, fikk beskjed om å pakke noen stygge bager de ikke hadde bruk for i sin bagasje for så å levere disse bagene til én eller annen fishy type – burde de ikke ha fattet mistanke? Og kanskje var de fullstendig klar over hva de gjorde – hva vet vel jeg? Men uansett er Boliviblaah-saken helt ufattelig teit fordi det er faen meg ingen spesielle detaljer i den. Greit, hun ene er blitt gravid på cellen i, etter hva jeg har forstått, et kvinnefengsel. …noget spesielt. Men det finnes sikkert en logisk forklaring på dette & dessverre inneholder den neppe okapier, svimlende erstatningskrav, sinnsykdom påført av malaria, ludo på fengselscellen & gærne norske damer som auksjonerer bort klærne sine på Finn.no for å hjelpe de tiltalte nordmennene. Nei, for vi vet at slikt bare skjer ett sted i verden.

I DR Kongo skjer det som vanlig uhorvelig mye om dagen. Den kongolesiske forsvarsadvokaten til Tjåstis & Djåsshis, André Kibambe, vil grave opp liket av sjåføren så de kan få fastslått én gang for alle (yeah right!) fra hvilken vinkel sjåføren ble skutt. For karen ble nemlig aldri obdusert. Og nå for tiden driver høyesterett i DR Kongo & diskuterer hvorvidt de vil opprettholde de tidligere dommene eller la saken skure og gå gjennom rettssystemet én gang til (lol!). For å være helt ærlig føler jeg litt med disse høyesterettsdommerne nå for uansett hva de bestemmer seg for, blir det liksom litt feil. Enten opprettholder de helt sinnsvake dommer basert på informasjon aktoratet hentet fra et uobdusert lik, litt jungeltelegrafi, to doser wtf & ikke minst et par veldig kreative hjerner – eller så velger de å utsette French & Moland for nøyaktig de samme greiene på nytt. Det kan ikke være lett å være høyesterettsdommer i Kinshasa… Og midt oppi det hele har det ene medlemmet av den militære høyesterettsdomstolen klart å pådra seg en død med påfølgende fordervelse – så nå er saken utsatt, enten fordi de skal gravlegge karen eller fordi de må finne en erstatter. Eventuelt fordi de skal finne en syndebukk som kan stilles for retten for den døden dommeren klarte å pådra seg, hva vet vel jeg?

Mamma Moland har forøvrig, i følge seg selv, fått mange hyggelige kommentarer fra fremmede i det siste, som sier de håper sønnen hennes snart kommer hjem igjen. Jeg ønsker egentlig bare å stille meg bak disse kommentarene. Alle vet at den dagen Tjåstis & Djåstis kommer hjem fra DR Kongo, vil det være verre oppstyr på Gardermoen enn det var da El Tufso Rybako kom hjem fra Moskva. Og helt foran i køen skal jeg stå & veive med et Okapi-flagg mens jeg gauler:

“Send me to the Congo, I’m free to leave,

there’s always somewhere anybody can lead.

Send me to the Congo, you have to believe,

you can do it if you wanna, just do what you please!”

*Frokost-lunsj: når du står opp alt for sent & spiser frokost når du vanligvis ville ha spist lunsj.