I skrivende stund sitter jeg i Nederland og spiser meg tjukk & god på noen rare kaketing som smaker litt som muffins, men som ikke er muffins likevel. De er nemlig flate i formen (kreativt i grunn) – ikke svulmende slik vaskeekte amerikanske muffins fra ICA pleier å se ut – og så søte at bare en nederlender kan elske dem. De er nemlig veldig glade i søtsaker her nede og noe av det de selger på Albert Heijn (matkjede), er rett og slett uspiselig for en staut og saltelskende nordmann som meg. Jeg føler meg i blant som en fjellgeit som står i en bratt skråning og slikker på den jævla saltsteinen bonden har lagt ut for å holde meg på plass; ALLTID skal jeg ha mer salt. Som regel ender det med to-tre saltposer på toppen av pommes friten på McDonald’s, noe som én gang fikk S. til å utbryte:
“I can see that someone‘s gonna need a new kidney by the time she reaches 40…”
Jeg trakk på skuldrene den gang og lager spybevegelser nå til dags i møte med sukkerfylte kaker fra Nederland – mens han gomler i vei og ser på meg som en raring fra det kalde nord som ikke vet å verdsette oversøte kaker. Jeg lurer på hva som har gjort meg slik? Er det det salte nordlandske havet? Er det abstinenser grunnet Farris-mangel? Eller er jeg rett & slett bare en saltetende tulling fra Norge? Ikke vet jeg. Men ja, hvor var vi? Jo, jeg spiser muffinsgreier. Og akkurat nå er jeg veldig, veldig kvalm. Dessuten har jeg rapekonkurranse med sidemannen mens vi hører på Bruckners 4. symfoni og drikker melk. Absurd blanding i grunn, men slikt går vel også an.
I sted stod jeg på kjøkkenet og snakket med S. idet han pakket ut matvarer fra en plastpose med bilde av en hamster på. Som alltid ellers når jeg prater, var jeg også denne gang veldig opptatt av å formidle det jeg skulle si og gestikulerte derfor noe fryktelig mens jeg bablet i vei om facebookstatusen min. Jada, jeg har en egen evne til å være ultraengasjert uansett hva temaet måtte være. Og midt i min egen begeistring rakk jeg liksom ikke helt å registrere at S. pakket ut plommer fra plastkorgen de kommer i fra butikken. Jeg klarte derfor heller ikke å reagere på følgende beskjed:
“Catch!”
Dunk, sa det. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått en plomme midt i fleisen. Plommen datt deretter mot kjøkkengulvet før den trillet ut i stuen som en annen pannekake. Jeg brøt sammen i fullstendig latterkrampe slik som jeg alltid gjør når jeg driter meg ut. Denne gangen funket det å le for han lo godt han også, men det gjorde det ikke den gangen jeg tryna på isen utenfor Hennie Onstad-senteret idet tre kinesere var i ferd med å passere meg. Jeg ble liggende på isen og le meg skakk mens de tre kineserne gikk i sirkel rundt meg og stirret på meg som om jeg var besatt. Det var tydeligvis IKKE morsomt.
Tidligere i dag var vi på IKEA for å titte på hyller, bord, stoler og lamper. Jeg har aldri vært på IKEA med en kjæreste før og følte meg derfor plutselig veldig etablert. Jeg pleide alltid å bruke rutsjebanene i stedet for trappene da jeg var på IKEA med foreldrene mine – og de kjøpte alltid noe på barneavdelingen til meg (ja, jeg er i 20-årene og jeg har fremdeles gardiner fra barneavdelingen på IKEA på pikerommet, men de er fine! Med sommerfugler på og greier!). Men her var det ingen rutsjebaner og barneavdelingen var døll, noe som bidro enda mer til den voksne følelsen. Før jeg visste ordet av det snakket jeg om matchende tallerkener og at bord var for høye til at det ville være behagelig å sitte på tilsvarende høye stoler i flere timer under middagsselskaper. Snart begynner jeg vel å stryke duker og samle på servietter også. Sånne med blomster på. Og jeg som ikke liker blomster engang.
Forøvrig har en vaskeekte norsk-kineser gjort meg oppmerksom på at han er av den mongoloide rase. Jepp. Ifølge wikipedia er nemlig mongolisme en særdeles avleggs betegnelse for en genetisk sykdom, mens mongoloid er navnet på en menneskerase som ble spredd med vinden under Djengis Khan. Så alle som trodde de var slemme med psykisk utviklingshemmede i bruken av begrepet “mongo” i disse dager, har vært på villspor hele tiden. Plutselig er det veldig mange setninger jeg har hørt i mitt liv som har fått en helt ny meningsbetydning:
“Høy mongofaktor” – høy mongol/kineser/koreaner/japaner/russer/-faktor
“Er du helt mongoloid, eller?” – er du helt mongolsk/kinesisk/koreansk/japansk/russisk, eller?
og
“Du vet sikkert ikke hva mongo betyr engang!” – vel, neste gang noen sier dette til deg, kan du svare at de selv neppe vet hva mongo betyr.
Men over til noe helt annet enn mennesker fra Asia, for vi har nok å ta av på vårt eget kontinent. En reklame surrer visstnok på norske tv-skjermer i disse dager. Selv har jeg ikke fått muligheten til å se den enda, men jeg er likevel fullstendig bergtatt av karen som figurerer på denne reklamen. Bare sjekk håret, dressen og den knallsure allsangen fra salen idet “VIVA TIROL” klinger i takt med karens blekede tenner. DETTE er underholdning på høyt nivå!
