Om kjøttran (på mammas oppfordring), Juksende Sha-hhh’er & krabbeklo i undiken

“Raklætt? De rima på rakett, så de e sekkert stærtt. Åh, de rima på stærtt åsså!”

- Vår alles Sandra Lyng Haugen, <<Fire stjerners middag>>

Så sitter jeg her igjen, foran datamaskinen med snusen i kjeften, Fantaen i et langt & tynt glass midt på musematten & – akkurat i dag – tar jeg det piano (lame!) med Piano Sjokoladepudding fra Tine. Vedkommende som fant ut at det var en særs god idé å kalle enkelte av meieriproduktene fra Tine for “Piano”, fortjener i grunn dask på lanken. Det er kanskje et dårlig forsøk fra én eller annen markedsføringsgjøk sin side på å skape konnotasjoner til vakker pianomusikk – eller bare “ta det Piano” (ie. rolig) som er taglinen på sjokoladepuddingpakken, men jeg tenker jo bare på et piano & hver gang jeg tenker på et piano tenker jeg på en most Morris Marina, noe som bare ender opp med å forvirre meg. En vakker dag skal jeg putte alle mennesker som har forvirret meg inn i Det Store & Skumle Elinelurifaksfengselet – & pianogjøken fra Tine skal lett få sitte i brønnen med gjengen fra Dødens Gård.

Meeeen, for å ta en kort liten oppdatering på Skah’lleri- & Skah’llera-saken kan jeg formidle til dere at VGnett i går publiserte EN FAKTABOKS i, i alle fall, én av sakene om Herr IL i BUL. Dersom du skulle være ny på bloggen & dermed ikke helt forstå hvorfor jeg valgte å gjøre noe så irriterende som å bruke BLOKKBOKSTAVER i forrige setning – Gud, det er virkelig irriterende – så er det utelukkende fordi jeg ville fremheve at ett norsk medium endelig tok vett til seg og gjorde saken lettere forståelig for oss menige. Og nei, Lilli Bendriss er ikke involvert i denne heksegryten (dessuten er jeg ikke riktig sikker på om hun virkelig er norsk eller om hun bare leker norsk så vi ikke skal forstå at hun i realiteten er Xenu). VGnett skuffer virkelig aldri – dog det betyr jo at de nå faktisk har antatt at jeg er dum. Jaja, la gå.

Forøvrig fortalte min mor meg en historie om Herr Ska med h på slutten fra hans karriere som idrettsutøver for Marokko. Da mannen vant OL i Barcelona gjorde han det nemlig på bekostning av en stakkars kar fra Kenya. Herr IL i BUL knivet nemlig med Richard Chelimo om den gjeve seieren mot slutten, noe en slu marokkaner som neppe heter Skah gjorde slutt på. De to i tet hadde nemlig tatt denne sigræven igjen i løypen & ved å “tilfeldigvis” løpe rett foran Skahs motstander, sikret sigræven marokkansk seier (ikke bare lå han sist, men han skulle ødelegge for en med-afrikaner også – hva skjer med idrettsmoralen i Marokko?). Det ble drama i ettertid, Skah ble diskvalifisert, men marokkanerne protesterte & plutselig var han ikke diskvalifisert likevel. Da det var dags for premieutdeling buet publikum så fælt at en ikke kunne høre den marokkanske nasjonalsangen, men Chelimo mottok stående applaus ettersom han muligens ble snytt for en gullmedalje på særs suspekt vis. Og kanskje ble han fratatt sjansen til å løpe for IL i BUL et par år senere også? Hvem vet? Kanskje hadde det norske forsvar vært på en noget sær ferie slæsj hemmelig tokt i Kenya i juli 2009 i stedet? Da hadde de jo kunnet ta en svipptur til DR Kongo også? Det er sikkert derfor disse soldatene hentet Skaaaaahhhh-barna hjem til Norge ulønnet i sin pussige ferie – de er pissure på Skah fordi han tok fra dem sjansen til å reise til Okapilandet vi alle elsker hvor de unektelig hadde fått møte verdens mest fabelaktige Lydtekniker. Dessverre døde Chelimo i den unge alder av 29, men jeg regner med mange Kenyanere er sinte på Herr IL i BUL selv den dag i dag – jeg er i alle fall dét! Skah’lleri-mannen har virkelig et talent for å få seg uvenner.

For én eller to uker siden sendte min mor meg en link til en VGnett-artikkel (♥) som tar for seg grusomheter som hendte i Stavanger fengsel for en tid tilbake. Skal en tro ledelsen i Stavanger fengsel rett, la ikke Erling Havnå finnlandshetten på hyllen da han i 2006 ble dømt til 17 år bak murene for NOKAS-ranet. For finnlandshetten kan være nyttig på innsiden også… Som VGnett så livlig skildrer i sin artikkel:

“På utspekulert vis ble det stjålet store mengder kjøtt, pålegg og andre matvarer fra kjøkkenet i fengselet i fjor høst.”

Legg merke til ordet “utspekulert“ – det er altså ikke bare et vanlig kjøttran, men et utspekulert sådan. Agderposten ordlegger seg litt annerledes, men dog i samme retning:

“Store mengder kjøtt, pålegg og andre matvarer forsvant på snedig vis fra kjøkkenet i fengselet i fjor høst.”

Og jeg begynner å lure på hva det var med dette ranet som var så “snedig” og “utspekulert”? Litt lengre ned i artikkelen ble det opplyst at en tralle var blitt brukt i dette brutale matkuppet – nemlig trallen som fraktet mat fra kjøkkenet til avdelingen der Havnå & én eller annen mindre interessant kar som også deltok i NOKAS-ranet satt. Denne trallen skal i følge mediene ha hatt et hemmelig rom & etter hva jeg kan forstå må dette rommet ha vært så hemmelig at fengselsbetjentene & kjøkkenpersonellet ikke ante at det fantes – eller så må det ha vært så hemmelig at fengselsbetjentene & kjøkkenpersonellet trodde at de innsatte ikke ante det fantes. Men så feil kan en ta.

Havnå selv er ikke videre fornøyd med dét faktum at han er anklaget for å ha “en sentral rolle” i kjøkkenranet i Stavanger fengsel – noe som i & for seg er forståelig. Når en først er dømt for Norgeshistoriens kanskje mest spektakulære ran, er det litt nedtur å bli beskyldt for å ha ranet et fengselskjøkken for Ha På & servelat. Min dypeste sympati går ut til Erling Havnå.

Forøvrig vil jeg bare nevne at Bjørn Hellfuck sin låt “Krabbeklo” er jævlig fengende. Som et resultat går jeg rundt og synger “Uhh Uh Uh Krabbe Krabbe Krabbeklo i undiken” igjen & igjen & igjen & igjen. Det slår meg forøvrig at jeg har hørt nettopp denne setningen tidligere – en gang i min fjerne barndoms tid da jeg bodde i Bergen, men jeg kommer i grunn ikke helt på hvor, hva & hvorfor – noe som kanskje er like greit.

Om Ska med “h” & President Joseph Kabilas musikksmak

Skah meg ditt & Skah meg datt. Det er helt tydelig at jeg har levd i en egen liten boble for inntil nylig trodde jeg <<ska>> - som i grunn er et jævlig rart ord – utelukkende refererte til en musikkgenre rastafariene dopet ned til en ubrukelig, tyntflytende masse ikke lenge etter dens inntog i musikkverdenen. Men så kom altså én eller annen spjæling fra Marokko & satte verdenssynet mitt på hodet. I alle fall Ska-synet. For ikke bare fikk ordet <<ska>> ny mening, men jeg måtte også legge på en ”h”. Er du også forvirret nå? La oss ta det fra starten. Nesten i alle fall.

De siste dagene har nemlig en kar som heter noe med Skah tatt over alle forsidene på norske nettaviser & fordi jeg finner saken særs uinteressant er jeg derfor lettere irritert. For det første er jeg irritert fordi mennesker i Marokko tydeligvis er fan av å skrive ord jeg liker på en rar måte & for det andre er jeg irritert fordi han Skah-karen maser om det norske forsvaret – noe vi alle vet at er fullstendig uinteressant med mindre mannen som maser har registrert bostedsadresse i DR Kongo. Hele <<Skah-saken>>, som media har valgt å kalle den, er i grunn nokså uforståelig, mest av alt fordi media ikke har brydd seg nevneverdig med å forsøke å formidle hvem i helvete denne Skah-karen er. Medielæreren min fortalte meg en gang i tiden at en alltid skal anta at leserene er dumme, noe jeg tydeligvis er. Men hva skjedde med å faktisk anta dette? Går det ikke an å få opp en jævla faktaboks som forklarer hvem karen er? HALLO!?

Det er noen barn involvert i saken, såpass har jeg skjønt, men dét er vel stort sett alt jeg har forstått. Er Skah-fyren i Norge? Er barna hans  også i Norge? Hvorfor er forsvaret i Marokko om barna er i Norge? Er det noen som i det hele tatt vet hvorfor han skriver Ska med en jævla h på slutten? OG HVA SKJEDDE MED Å SKRIVE HENDELSESFORLØP I MARGEN PÅ EN NYHETSSAK?

Det hele endte selvsagt med at jeg ble tvunget til å wikke denne Skah-karen – ikke fordi jeg er interessert, men fordi jeg tenker at om karen først skal oppta all norsk spalteplass (ja, jeg er sykt bitter), er det like greit å vite hvem han er. Men wikkingen gjorde meg ikke særlig mye klokere. Faktisk gjorde søket meg bare enda mer usikker fordi karen tydeligvis har vært “idrettsstjerne” – noe jeg sliter med å koble inn i likningen. Interessant nok gikk faktisk denne Skah fra å vinne VM for Marokko – tror jeg – i én eller annen dørgende kjedelig løpsidrett, til å løpe for klasselaget “IL i BUL” i Norge. Noe som i grunn er enda mer interessant er at feiende flotte IL i BUL er et Oslo-lag. Jeg trodde vi var fine på det i byen & brukte stedsnavn & normale forkortelser som “VIF”, “FC LYN Oslo” eller “Tveita IL” i navnet på idrettslag – så hvordan Oslo i det hele tatt er integrert i IL i BUL vet jeg virkelig ikke. Men det aner meg at Ivar Aasen på én eller annen måte er involvert. Det er alltid Ivar Aasens feil. Uansett, nå har jeg rotet meg helt bort her, men sånn går det når ska-folk med h løper for IL i BUL. Hahaha. Jeg dør.

Men ja, for å være helt ærlig har jeg gitt opp hele møkkasaken om Skah’er & slikt – alle vet at om Lurifakser ikke synes hovedtrekkene i en sak er interessante nok, gidder de ikke lese videre (ie. jus). Hadde Skah-saken dreid seg om IL i BUL & skattesvindel eller noe, er det meget mulig den hadde fenget i større grad. Men slik gikk det altså ikke.

I sted lekte jeg på Spotify fordi Håvard begynte å synge på gamle discoslægere som ”Celebration” & ”Shake Your Booty”. I det siste har jeg hørt jævlig mye på “Kongen på Havet” av Terje Formoe fordi Kaptein Sabeltann er helten min, men dette kan vi ta mer om en annen dag. I dag valgte jeg å søke på et random ord for å se hva som dukket opp. Ikke overraskende var ordet ”Congo” dét som falt meg inn å søke opp & jeg ble derfor ledet til den for lengst glemte kulturskatten ”Congo” av Genesis. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke ante at de litt mer ukjente Genesis-gutta slapp ut et siste krampeskrik av en skive etter at Collins også hadde forlatt dem. Selv er jeg Peter Gabriel-fan så jeg har aldri likt Genesis etter at han sluttet, men når to vokalister har takket for seg – da er det kanskje på tide å ta hintet? Jeg er i grunn glad ukjent mann 1 & ukjent mann 2 ikke gjorde dét for ”Congo” er en sykt smud låt.

“Send me to the Congo I’m free to leave
There’s always somewhere anybody can lead
Send me to the Congo you have to believe
You can do it if you wanna just do what you please”

…dog det er lett å begynne å stusse litt over sangteksten. Krampeskrikgutta i Genesis lar nemlig ikke mye være usagt – jeg sier bare: refrengets andre linje. Men jeg ser i grunn for meg at President Joseph Kabila elsker å sitte i sin brune skinnstol på Presidentkontoret & høre på ”Congo” av Genesis slik at han kan føle seg som ”anybody”. Fyren eter vel Dragster 3000 også.

Nå skal forresten Patrick & Håvard forklare meg forskjellen på en switch og en hub. En Hub suger, visstnok. Når noen sitter på en data sender de små pakker som består av I & O, trodde jeg, men de består av IP headere, TCP headere, Check Sum, innhold & slikt – som et postkort med frimerke & adresse & sånn. En Switch vet visstnok akkurat hvor den skal sende en slik pakke, mens en hub loker noe jævlig & sender den overalt. Dette høres i grunn litt fail ut så ikke kjøp hub’ber folkens – dét gjelder deg også pappa! Håvard mener du heller burde ha en switch. Nei gud, nå ble det mye dataspråk her – jeg tror jeg setter på”Congo” & synger med i stedet. La oss skape dance, dance revolution! Take me to the Congo, I’m free to leeeeeeeeeeeeeave næ næ næ.

Om dagens toppliste: 10 gode grunner til at også HATERS kan like Eurovision

Jeg vet det finner mange “haters” der ute (gud, jeg har sett for mye på Jersey Shore!), men dere får bare leve med dét faktum at Eurovision er og blir en fantastisk reise gjennom det beste & verste Europa har å by på. I Eurovision finner en alt fra kvalitetsmusikk til det verste røklet en noensinne har hørt & jeg må ærlig talt si det er få ting som gjør meg så lykkelig som eurotrash, ukrainske transer & femi skøyteløpere på en islagt scene. HER er ti gode grunner til at også haters kan like Eurovision:

FYI: Liliane St. Pierre & Ketil “my man” Stokkan er nevnt i en tidligere liste så selv om de er selvskrevne her, velger jeg å være litt mer vill & gal gjennom å lete frem andre bidrag.

10. Hysterisk jævlig fra Monaco

Ikke alle land har en like demokratisk & kapitalistisk seleksjonsprosess som vi har her i Kongeriket Norge. I Monaco for eksempel, er det Fyrstekaken selv – nemlig Albert II, som velger Monacos offisielle bidrag til Eurovision – tror jeg i alle fall. Uansett likte han dette bidraget veldig, veldig godt ble det opplyst. Det er vel ikke akkurat til å stikke under en stol at det har dukket opp mange perler fra Monacos side (trolig grunnen til at så mange norske rikinger velger å skatte dit – på samme måte som med fadderbarnordninger håper de vel det vil utgjøre en sosial forskjell?), dog det skal sies at de fleste av disse perlene har vist seg å egentlig være bommullsdotter. Klassifiser Monacos bidrag i 2006 under kategorien “musikk som får det til å blø ut av ørene dine” – om du i det hele tatt har ører igjen etter å ha hørt denne lille puppedamen synge refrengets klassiske linje “Ého, coco dance, é upa upa aroha”. Når én av YouTube-kommentarene leser:

“This song was not appropiate enough to Eurovision, maybe summer disco, but not eurovision”

da vet du at du har skutt gullfuglen. Eventuelt bare maltraktert den. God smak er tydeligvis ikke arvelig, men akk så morsomt slikt kan være likevel. All lytting skjer på eget ansvar, bare så det er sagt.

9. Hva skal man si…?

I 2003 stilte Østerrike med denne… noe spesielle låten. Ser du hele videoen forstår du nok hva jeg mener. Alf Poier starter med å være en stuslig nerd med Kangol-hatt som spiller standard Oktoberfesttyskermusikk, men etterhvert som kordamene synger surere & surere forstår en at det er noe muffins på gang. For etter refrenget er det nemlig et litt villere mellomspill som får Poier til å klikke i Fritzel-vinkel. Som sagt: et noe spesielt, men minneverdig bidrag.

8. Fordi NOEN må jekke ned Rybak

Jeg har allerede bestemt meg for at Didrik Solli-Tangen skal vinne den norske Melodi Grand Prix-finalen & sørge for norsk seier for andre år på rad i Eurovision. Egentlig var jeg rimelig sikker på at jeg kom til å heie på Power metal-gutta i Keep of Kalessin i år, men så gikk det opp for meg at det hadde vært et fint stikk i siden til Rybak om hans kompis var den som stakk av med det som unektelig kan beskrives som en vanskeligere seier enn hva Rybaks var. To av tre ganger vi har vunnet Eurovision var det med en fiolin på scenen så når de fem violinistene her kommer frem i en samlet formasjon på slutten skaper de nok internasjonal magi. Å avslutte det hele med stjerneskuddregn skader selvsagt ikke, men jeg må si at jeg umiddelbart begynner å savne Anders Frisk (ikke spør).

7. Grove tekster fra konservativt hold

Hvem skulle tro at et av Europas, på mange måter, mest konservative land ville være de som stilte med både en transe (Dana International som trynet på scenen året etter seieren fordi hun akkurat hadde tatt kjønnsoperasjon og ikke var sterk nok i kroppen til å overlevere den “tunge” Eurovision-statuetten) & denne permanentelskeren med sin svært grove sangtekst i Eurovision? Det er mulig dette blir litt for internt, men som min mor & hennes venninne hang seg helt opp i i 1985 synger da virkelig denne israeleren noe som kan minne om: “la fetta ljåm” på 00:20-merket. For de av dere som ikke ser greia helt enda (østlendinger), uttales nemlig ordet “fitte” “fette” i Nord-Norge & ordet bøyes: “ei fette – fetta” i entall. Om du fremdeles ikke ser greia kommer du nok aldri til å gjøre det, men om du gjør det kan det være du har akkurat like dårlig humor som min familie & dermed digger denne låten.

6. Døvt så det holder fra Bergen

Det er i grunn litt spesielt at den helt tydelig tonedøve Stig van Eijk stakk av med seieren i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1999. Iført en litt for rød Bulls-skjorte, med noe rare greier i håret & sykt kleine dansemooves, vant van Eijk norske pikehjerter – til og med et 10 år gammelt Lurifakstilhørende sådan. Jeg er ikke særlig stolt av nettopp dette faktum den dag i dag, men det er jo gøy å minnes hvor rævdårlig musikksmak en én gang hadde. Dessuten er det en stor trøst at det er Stig van Eijk som for alvor må leve med dette for resten av livet og ikke en selv, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg nå begynner å angre på at jeg har stilt på fest iført Raiders-skjorten min & med krigsmaling i trynet. Ah, fekk it – jeg er i alle fall ikke tonedøv.

5. Gunde Svan hvor er du?

Det er fysisk umulig å ikke forelske seg i Roger Pontare (haha!) & hans røde indianerfjær. Svenskene vet dette med å levere show & når en at på til kan tenke “hva faen er det egentlig de fôrer folk der borte?” ja, da er Eurovision-bidraget komplett. Sjekk forøvrig han karen med påfugl(?)kostyme i feil farger & ville dansemooves i bakgrunnen. Det eneste som mangler er at Gunde Svan kommer inn på scenen & deler ut “Kalle Ankas Julservise” mens Anna Anka & hennes innleide juledverg danser lystig i ring med påfuglmannen så er vi i mål. Pontare inn på Riksdagen, sier bare jeg!

4. De blåbærfargede “300″-tvillingene fra Armenia rir igjen

Jeg forelsket meg helt i Inga & Anush fra Armenia i fjor, særlig  da fordi det ser ut som om de to akkurat har kravlet ut fra en småpsykedelisk scene fra Frank Miller’s “300″. Om en ser bort ifra den håpløse sangteksten (den delen som er på engelsk for resten sliter jeg litt med), er dette unektelig en genial dancelåt som får det til å riste verre i rockefoten enn selv OL-floken. Om noen vet hvor jeg kan få tak i et slikt antrekk må dere forøvrig si ifra. Leia i gullbikinien has got nothing on these girls.

3. Hvitkledd magi fra det som trolig er Balkan

Vi er flere i familien som sliter litt med å peke ut Balkan på kartet, men jeg tror da Bosnia-Herzegovina regnes som en del av Balkan? Uansett falt jeg pladask for denne trolig Balkanske-balladen i 2006 og når alle samles i en rett linje på scenen mot slutten av låten er det så magisk at de fiktive hårene på nakken min reiser seg. Hari Mata Hari er ikke spesielt vakker, faktisk ser han ut som en mysende liten marekatt, men låten smelter enhver liten Lurifaks. Dessuten vet jeg lite om hvordan heithetsskalaen på Balkan er definert så jeg føler meg ikke særlig kvalifisert til å uttale meg om Hari Mata Haris utseende. Deux-points uansett!

2. Grisete grekere på samlebånd

Hva får du når du putter en overivrig & solariumsbrun sleskas i en litt for liten, hvit skjorte på et samlebånd? Jo, det skal jeg si deg: du får et svært minneverdig Eurovision-bidrag fra Hellas. Dansestilen til en av fjorårets storfavoritter kan beskrives som noe innovativ. Først starter Sakis Souvakis med litt småspesiell fingerkarate før han har litt luftsex, så har karen larver i underbuksa samtidig som han kjører deler av kyllingdansen, dernest kjører han noen greier jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal beskrive før han ender opp som en billig Elvis på et samlebånd. Underveis merker jeg at jeg får assossiasjoner til Finn Schølls opptredener i ”Skal vi Danse”, men det er kanskje bare meg. Sakis har uansett vrikket & gnudd seg inn i Eurovision-historiebøkene.

1. HVA FAEN SKJEDDE MED Å VERDSETTE GENIALITET?

Den største skammen i Eurovisionshistorien, Olsen Brothers-& Charlotte Nilssons dansebandseier inkludert, er at speilglittertransen Verka Serduchka med stjernehatt & bestemorbriller bare kom på 2. plass i 2007. Låten Danzing er en fryd for sjelen & Verka samt sceneshowet hans er til å spise opp. Men nei, i stedet for å la den gode smaken seire, stakk en panserlesbe fra Serbia av med den gjeve trashtittelen dette året. Jeg kommer til å bære nag mot resten av Europa for dette feilsteget for resten av mitt liv – at ikke utallige modulasjoner hjalp, er rett & slett bare ufattelig. “NÆ NÆ NÆNNÆNNÆNNÆÆ”

Om å eldes som Anna Anka

Uæææ!!! Hva i guds hellige navn og rike er det Heidi Montag har gjort med ansiktet sitt?! Nå er det faen meg ikke lenge til Jocelyn Wildenstein må gi avkall på tittelen som Universets Verste Offer for Plastisk Kirurgi for dette kan da umulig ende godt?! For de av dere som ikke kjenner til navnet er Heidi Montag en av stjernene fra MTVs sykt uinteressante serie The Hills & før var hun søt:

Men etter å ha blitt voldtatt av en eller annen creepy looking plastisk kirurg har hun mistet all følelse i ansiktet & blitt strammere enn lukten av sånn stinkende ost som bare foreldre kan like. Amerikanske medier smeller opp nyheten om Heidis 10 operasjoner på én dag & vinkler det mot at hun er hektet på plastisk kirurgi, men alle vet de egentlig bare burde ringe 911 & be noen se å pelle ræva si til huset til denne… ansiktslammede 23-åringen & banke litt vett inn i skallen på henne. Uansett, Heidi ble intervjuet av Good Morning America nå nylig og jeg får virkelig vondt i både ører & øyne av å titte på denne videoen. Hva faen feiler verden når dette er hva morgendagens helter ender opp med å gjøre mot seg selv? Atter en gang merker jeg at jeg mister troen på menneskeheten…

Det er for så vidt ganske interessant å høre Heidis svar på reporterens spørsmål om hvilke signaler Miss Plastic not so Fantastic tror hun sender unge jenter ved å undergå nettopp 10 plastiske operasjoner på én dag:

“Well, my main message is that beauty is really within”

LOL! Det er faen ikke så rart at hun svarer nettopp dette for den stakkars, stakkars jenta ser faen ikke ut i måneskinn nå. Forøvrig mener hun det er, sitat: “God’s timing” at hun ble operert samtidig som hun slipper et album. Nå tror jeg strengt tatt timingen heller skyldes eget initiativ & en sekretær på kontoret til den creepy legen, men hun om dét.

Fra én ting til noe liknende, men samtidig noe helt annet: nå begynte jeg å se på videoer av Anna Anka på YouTube & jeg må bare si, herregud så mange gullkorn den damen lirer av seg! Alt pjattet om sexlivet hennes kunne hun ha spart seg for ettersom det utelukkende er uavsindig ekkelt å skulle forestille seg Mr. Paul “Egg-shaped head” Anka gjøre noe som helst – da særlig om det hele er av en seksuell karakter. Nei, æsj. Den mannen er i grunn ekkel å skulle forestille seg i det hele tatt. Bildet brenner seg fast på netthinnen og etterlater bare en svak eim av bestemors parfyme & angst fra topp til tå.

I dag er det altså bursdagen min og i den forbindelse har jeg reflektert litt over livet & slikt. Jeg merker jeg er blitt en gammel dame ettersom kroppen utelukkende har laget problemer for meg i dag – fyllesjuke er ikke hva det én gang var & “aldri igjen” synes å være nærmere og nærmere sannheten for hver dag som går. Men jeg har konkludert med at det ikke gjør noe at jeg blir eldre så lenge jeg eldes stilfullt. Om to år vil jeg være like gammel som Heidi Montag er nå & forhåpentligvis vil jeg se langt mindre skummel ut. Så får rynkene bare komme – jeg frykter dem ikke. Jeg har nemlig lært om selvtillit av Anna Anka:

Om livstegn fra Tjåstålv, den estiske Rocky Balboa & dét å finne sin ledestjerne

Jeg er ikke videre fornøyd med det faktum at den kollektive norske presse synes å ha forlatt den Demokratiske Republikken Kongo for å jakte det de nok i all sin uvitenhet mener er mer interessante nyhetssaker. Ikke har jeg hørt noe mer om lydmannen i Kisangani & Okapier på jaktmarkene – ja, sannelig jeg sier dere, jeg har ikke engang hørt noe om hvordan Tjåstis & Djåstis kvittet seg med den gigantiske julegranen eller hvem som vant i Ludo. Men i dag fikk jeg endelig livstegn fra DR Kongo – faktisk har jeg fått et nytt navn å notere ned på listen over morgendagens entertainere.

Sekretæren ved den militære høyesteretten i Kinshasa, oberst Mangwedu, kunne nemlig i dag fortelle VGnett (in my ♥) at nordmennenes anke til DR Kongos høyesterett er under behandling. Men høyesteretten befinner seg i en liten logistisk knipe – Tjåstis & Djåstis må nemlig fraktes hele veien fra Kisangani til DR Kongos hovedstad Kinshasa noe som lett kan by på problemer. For høyesteretten vil få fortgang i saken & det blir dermed for avansert å frakte de to krumelurene på et rutefly. Men Mangwedu er en løsningsorientert mann & han har derfor lansert disse mulighetene:

1) Advokatene til Sørlandschipselskeren & hans venn kan kjøpe flybilletter på vegne av sine klienter slik at høyesteretten slipper å behandle dette spørsmålet  & dermed forsinke ankesaken ytterligere (vedder på at det norske systemet er 10 hakk mer byråkratisk & snodig).

2) Prosessen kan flyttes til Kisangani hvor fangene allerede befinner seg (dog dette synes å være en litt tungvindt løsning).

3) Tjåstis & Djåsshua kan haike med et FN-fly.

Jeg sier bare GO! GO! GO! til sistnevnte løsning & gleder meg vilt til å se Fredrik Græsvik iført sin sedvanlige skudsikre vest rapportere live fra FN-flyet hvor Tjåstis prøver å gnage av seg håndjernene så han kan strekke seg mot en fallskjerm, hoppe ut av flyet for så å lande på en liten palme han igjen faller ned fra slik at han lider skjebne som verdensherskeren Keith Richards. Uansett vending kan det hele bli en interessant beretning fra DR Kongo & om rømningsplanen skulle mislykkes vil vi til Elines salige fryd få enda en ankesak å beskue på nært hold gjennom VGnetts møysommelige livedekninger. JEG GLEDER MEG ALLEREDE!

Andre ting VGnett i dag kunne meddele oss, er nyheten om at den estiske FN-arbeideren Tarmo Joveer [insert joke here - estiske navn er sykt fail] – eller som jeg liker å kalle ham: den estiske Rocky Balboa – ble reddet ut fra ruinene av FN-bygningen i Haiti etter 40 timer under knust betong & annet makkverk. Dette er selvsagt en fantastisk gladnyhet midt i all elendigheten & for et øyeblikk Reuters-fotografen har klart å fange! Nå mangler vi bare Dolph Lundgren så er dagen komplett.

Men det er en annen kar som virkelig redder dagen, nemlig General Larry Platt som stilte på audition i American Idol i går tross det faktum at han er 34 år for gammel i følge showets regler. Generalen har tilsynelatende irritert seg grønn over all ungdommen som går med buksene nedpå ræva & har like så godt skrevet en låt om grusomheten. Jeg sier bare ALL HAIL! General Larry Platt er den nye hitmaskinen verden har ventet på. Dessuten har han et godt poeng.

Om dagens toppliste: Topp 10 reklamer Lurifaksen har et (nært) forhold til

Åh, nå er jeg mett! I sted åt jeg nemlig varme rundstykker med Philadelphiaost, skivede tomater og rødløk – smaker namnam & anbefales på det aller varmeste. Etter å ha slukt maten kom jeg til å tenke på alle Philadelphiareklamene med engler som skal lure kvinner til å tro at alle i himmelen spiser Philadelphia på brødskiven – du vet, de som har surret & gått på televisjonsapparatet i en årrekke nå. Etter dette begynte jeg å tenke på alle mulige andre reklamer & nettopp derfor fant jeg ut at jeg like så godt kunne smelle sammen en Topp 10-liste over norske (unntatt én da!) reklamefilmer Lurifaksen har et nært forhold til – vel i alle fall et forhold til. Og vi starter da med:

10. Lurifaks på skrytetokt

OK, denne reklamen har jeg egentlig bare med fordi jeg skal bevise at også Lurifaksen har oppnådd noe i sitt liv – jeg har vært kjendis! De ultrakule leggene og hånden du ser på starten tilhører nemlig ingen ringere enn Lurifaksen selv – og gutten som på suspekt vis titter på disse leggene gjennom PCen sin, er min gode kompis Ole den gang da han hadde langt & rart hår. Nå er dette strengt tatt en promo & ikke en reklame så jeg jukser litt, men når mine legger, bakhodet til min kompis Ole & hånden til pappas ekskollega er med i filmen, føler jeg den er en god 10. plass verdig.

9. Trenger de i det hele tatt Cola-biler i Sverige?

Jada, jada. Jeg er klar over at julen er over & at julestemning ikke hører hjemme noensteds hen før i desember 2010 – med mindre en befinner seg i Sverige selvsagt & ser på Bingolotto for det var en kjærring der som åpnet en luke og fikk“Kalle Ankas julservise” av Gunde Svan i MAI for noen år siden (true story!). Uansett, jeg måtte bare ha denne reklamen med på listen for det er virkelig få ting som skaper så god julestemning som en lysende Cola-bil!

8. …men hvorfor ser han ene homsen ut som en blanding av Paul fra A1 & Christiano Ronaldo?

KiMs potetgull har i likhet med Norsk Tipping & Våssafår vært flinke på dette med reklamer. De har i alle fall hyrt inn riktige mennesker til jobben & jeg tror ikke det da siktes til de som driver med PR for Trondheim kommune. Da denne reklamen gikk på televisjonsapparatet skrudde jeg alltid opp volumet mens jeg satt i fred & fordragelighet i sofaen & lo til den grusomme skjebnen som møter de respektive parter i reklamen. Stereotypi er alltid morsomt & så enkelt er det. I alle fall i min verden.

7. Det er deilig å være svaksynt på Voss

Det er ikke alle som tenker på å inkludere selv også svaksynte mennesker i sine reklamer, men Vossafår redder dagen. Men det er ikke bare fordi de svaksynte slipper å være arbeidsledige på Voss at de har det godt der – det er også fordi de får teste Vossafår som bare er jævlig digg. Åh, nå fikk jeg lyst på rundstykke med Vossafår & et iskaldt glass melk. Trenger jeg briller for å kunne spise det?

6. Søte gamle damen

Denne søte gamle damen gjør meg så enormt lykkelig at jeg får lyst til å slenge armene om halsen på henne & gi henne et gigantisk smellkyss på kinnet. Norsk Tipping kan vel i grunn sies å være en av de få institusjonene som har forstått hvordan en skal formidle det samme budskapet gjennom både ord & bilder & reklamene deres utgjør derfor en oase midt i en ellers så knusktørr & hodeløs ørken.

5. Espen Skjønberg tryller frem tårer

Denne reklamen blir jeg i grunn bare trist av, men den er så utrolig fin likevel. Nå er det ikke til å stikke under en stol at Espen Skjønberg er blant de beste skuespillerne dette landet har å by på så det er kanskje ikke så rart at den har lett for å treffe en i hjertet, men herregud som mannen skinner gjennom ruten i denne reklamen. “Livsforsikring…” Jeg merker jeg får litt lyst til å gråte nå.

4. Aker knekker nøtter

Sånn rent sett bort i fra dét faktum at enkelte av arbeiderne i ReklameAker hopper opp & ned med rumpa i været mens de lener hendene på bordet & ser generelt idiotiske ut, synes jeg Aker har truffet blink med denne reklamen. Musikken & den generelle gladstemningen får meg nesten til å ville heie på Røkke & resten av røkla, men det vil jeg jo i grunn uansett etter hele Brustad-fadesen. Gud, den damen trenger en makeover, men nok om det.

3. “…vettå anbefalt tå ain globetråttar”

HAHAHHAHAHAHAHAHAHA.

2. Oh oh, Oh oh I’m a kitty cat

Da denne reklamen hadde sin storhetstid på norske televisjonsskjermer, var jeg fremdeles et lite småtroll som bodde i Bergen. Jeg var vel kanskje ikke den mest feminine lurifaksen her i verden & kanskje særlig derfor appellerte denne reklamen til meg. Jeg lo meg kort & godt skakk, men det er kanskje ikke så rart. Han eeer så søt i rosa!!!

1. Den ubestridte eneren – fire in the sky

Jeg har ikke så mye å si om denne reklamen annet enn: KRÆSJ, BOM, BÆNG, HELL YEAH!!!

Om drapsbyen Trondheim, “negerdialekter” & å færra til Mexico

Hva er det egentlig som skjer i Trondheim om dagen? Én etter én popper de opp – mannfolk som i følge seg selv ikke har peilig på hvorfor de valgte å drepe en ung jente. Og likevel gjorde de det. Selv har jeg prøvd sånn smått å kjenne etter hva i menneskekroppen som faktisk kan få oss hemuler til å begå et drap i affekt, av ren nysgjerrighet selvsagt, men heldigvis klarer jeg ikke sette meg sånn smått inn i situasjonen engang så jeg har i grunn gitt opp det hele. Det pussige er at i alle fall ett av disse drapene ikke ble begått i affekt, noe som forvirrer meg noe grasalt da situasjonen tross alt blir enda vanskeligere å skulle se for seg. Men der unge jenter tar til å vegre seg for å besøke Trondheim, gnir tabloidene seg i hendene i ren gledesrus over at Barteland skaper overskrifter. For det er en kjent sak (for oss som har hatt media med Eivind på videregående i alle fall) at det mediene sikler aller mest etter, er saker i hvor unge kvinner er ofre. & Trondheim har tilsynelatende gitt etter for dette enorme presset. En kompis av meg som arbeider innenfor rettsvesenet i Barteland kommenterte i går at det er synd at slike saker skal sette Trondheim på kartet & jeg må si meg enig. Bare se på Stavanger, jeg vedder på at mennesker valfartet dit etter NOKAS-ranet – den såkalte Toska-effekten. Jeg har i all sannhet ikke hørt snakk om NOKAS-turisme, men jeg føler meg rimelig sikker på at effekten eksisterer. Jeg skal i alle fall se denne beryktede tellesentralen før mine dager er omme. Så gir Trondheim etter for presset & forsøker seg på en Toska-effekt del 2, men ender opp med å bli den store stygge ulv-byen i stedet. All PR er virkelig ikke god PR & snart må vel Trondheim by leie inn Tor Mikkel Wara de også. Hvor blir det av ballongene, bollene & brusen? Eller bare Rockemuseet til Giske? Nei gud, dette museet er faktisk ikke bare i planleggingsfasen lenger! Hvorfor har jeg ikke hørt noe om at de åpnet? & hvorfor kalte de det noe så harry som <<Rockheim>>? …jeg tror noen i Trondheim Kommune lekker feil saker til media.

Nå er det forresten mye drama i USA fordi den Demokratiske lederen i Senatet har kalt Barack Obama for en hvit neger eller noe. Nei vent, “lyshudet og uten negerdialekt” står det her i Dagbladet.no-artikkelen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette er noe å ta sånn på vei for – fyren som har uttalt seg har jo tydeligvis ikke fulgt med i språktimene på skolen da han blander begrepene “dialekt” & “sosiolekt” så han er neppe den skarpeste & mest interessante kniven i skuffen. Det beste er forøvrig hele setningen, som stammer fra en bok én eller annen fjomp har skrevet hvor han siterer denne Demokraten, vel jeg tror i alle fall han siterer ham:

«(Obama journ.anm) er uten negerdialekt untatt når han ønsker det selv».

Jeg på min side merker jeg bryr meg lite om selve dramaet rundt & mer om sitatet da jeg blir fryktelig nysgjerrig på hva denne Demokrat-karen mener med “unntatt når han ønsker det selv”? For hva skiller egentlig Obamas såkalte “negerdialekt” fra hans vanlige måte å prate på? Er den Obama vi kjenner bare en jukse-Obama? Snakker han sånn som gangsterne i The Wire med én gang han setter seg ned i sofaen med popkorn for å se på NFL? Sier han “Nigga, please” til Michelle? Og mener denne Demokrat-fyren virkelig ikke sosiolekt? Spørsmålene er mange.

VGnett publiserte forøvrig i dag en oversikt over hvor en bør reise i 2010 & selvsagt er verdens navle Lofoten det første stedet som nevnes. Jeg merker jeg blir veldig stolt når jeg leser slikt for selv om dialekten min er blitt en smørje av en Toro-suppe etter å ha bodd Norge rundt, er det fremdeles en nordlending jeg er – sånn innerst inne. Vel, egentlig trenger en ikke lete så lenge for å finne min indre nordlending – jeg er tross alt storkjeftet, sta & fryktelig glad i å klemme på andre mennesker. Men det som forbauser meg er at VGnett ikke har nevnt noe om dette med fjellturer i Lofoten som kan utarte seg til å bli nær døden-opplevelser for dette er jo virkelig noe en bør opplyse mennesker om & advare dem mot. Strengt tatt var det en topp og ikke et fjell jeg gikk opp, noe som i grunn gjør det hele enda verre.

For å avslutte med en gladnyhet midt oppi alle Trondheims-drapene & negersitatene kan jeg meddele dere at jeg i dag har fått skryt av kjæresten – dette fordi jeg har blogget. Han synes nemlig det går for lang tid mellom hver post & igjen må jeg si meg enig. Dette er rett og slett for dårlig, Eline! Om dagen er jeg litt for opptatt med å tenke på at vi skal reise på ferie til Mexico, noe jeg gleder meg vilt & uhemmet til. Vi er litt av en gjeng som skal færra avgårde så jeg ser for meg at det kommer til å bli en storslagen ferietur – delvis også fordi det er spring brake i Junaitæn samtidig. Jeg har store planer om å praktisere mine noe middelmådige spanskkunnskaper (kan ende nokså dårlig) & å drikke tequila (som jeg utelukkende har dårlige erfaringer med fra før). Jeg tør ikke engang se for meg hvor rævdårlig spansken kommer til å bli etter et par tequilashots & dersom noen småjævler skulle klare å lure meg opp på en karaokescene med Mariachis i bakgrunnen i tillegg, vil kvelden medføre offisiell unntakstilstand. Men det er heldigvis en god stund til så jeg har nok av tid til å forberede meg på selv en slik grusom skjebne.

“Hola, mi llamo Eline y tengo dieciuno años. Estoy muy borracho”.

Om mystisk forsvunne bloggposter, forsmådde småbarnsforeldre & bestemødre på blåskjermsyre

OK, akkurat nå kan WordPress brenne hardt & inderlig på Hell train station. Jeg gjorde meg flid & skrev en hel post natt til i går som jeg skulle finpusse i dag & poste, men selv om jeg trykket instendig på <<Lagre kladd>>-knappen inntil flere ganger har møkkabloggen slettet hele innlegget. Tilbake er den usle setningen:

“Har jeg noensinne fortalt dere at jeg elsker VGnett?”

som jeg virkelig ikke forstår hvor kommer fra da jeg blogget om Dagbladet.no & forsmådde småbarnsforeldre i går. Derfor er jeg veldig sur akkurat nå & merker en inderlig trang til å rante vilt om hvor innmari mye jeg hater WordPress, men det gjør jeg jo egentlig ikke så det er vel ikke stort annet å gjøre enn å gråte sine modige tårer & ta pennen fatt på ny. Temaet er kort & godt alt for briljant til at jeg kan la det passere.

- Barna sto der med store øyne og brast i gråt

- Legoklossene fløy mot skjermen. Foreldre og barn raser mot <<Drømmehagen>>-kutt på NRK.

Jeg håper alle har fått med seg den bitre debatten som verserer i norsk media om dagen mellom NRK Super & norske småbarnsforeldre angående det Dagbladet.no her kategoriserer som “<<Drømmehagen>>-kutt”. Altså, det er snakk om et TV-program for de aller minste barna (de som bråker mest & som omverdenen — da særlig skadelidende på busser & i det offentlige rom forøvrig — hater aller, aller mest) som NRK Super har valgt å flytte fra den svært lukrative (?) luken i Barne-TV-sendeskjemaet, 17:30, til tidligere på formiddagen. I Dagbladet.no sin fabelaktige artikkel har den noe forsmådde småbarnsmoren som, kreativt nok, har startet en facebookgruppe for å få <<Drømmehagen>> tilbake, gitt noen meget …interessante uttalelser.

“Jeg tror ikke jeg ville overlevd som småbarnsmamma uten <<Drømmehagen>>”

Det var da litt i overkant? Så snakkes det om en annen husstand hvor unger brast i gråt & kastet legoklosser på televisjonsapparatet, noe jeg finner ustyrtelig festlig samt meget interessant. For det første er det veldig underholdende å skulle se for seg små unger med snørr hengende ut av nesen stå fortumlet foran fjernsynet hjemme & kaste legoklosser på NRK, & for det andre er det rart å tenke på at jeg — i min karriere som TV-titter — aldri har kommet på å kaste legoklosser på NRK. Jeg har dog kastet ting på både TV2 & TVNorge, samt en isboks i trynet på min far da vi kranglet litt om hvem som fortjente å vinne <<The Apprentice>>. Den opphetede debatten endte altså med et kutt på pappas nese & en stor Lurifaksklem mens han lo & jeg satt der med dårlig samvittighet, men sånn går det når en lever seg litt for mye inn i Donald “Hei Sveis” Trump sitt eksibisjonistiske liv. Men tilbake til Dagbladet.no, for det som er aller mest interessant med denne artikkelen er at journalisten har valgt å kalle disse forsmådde småbarnsforeldrene for, & jeg siterer fra artikkelen per i går: ”pårørende”. Jeg stusset en hel del over akkurat dette ordvalget & valgte derfor å bruke et par sekunder på å google ordet. Den første siden jeg kom inn på var denne — en side jeg tipper Dagbladet.no ikke har vært inne på på en god stund.

Å HERREGUD! NÅ FIKK JEG SÅ JÆVLIG ANGST HER! Jeg tok dessverre en titt på dette <<Drømmehagen>> på YouTube & denne faenskapen er faen meg verre enn det som har gitt meg angst i alle år — <<Flukta frå Dyreskogen>>. Lar mennesker virkelig barna sine se på dette?? Fjertende blomster, skumle dukker som piper & danser, angstfremmende musikk samt små, blå gelemennting? HVA FAEN? Nei, jeg støtter virkelig NRK Super i denne striden merker jeg, for som Håvard sier (som selv har en bror på 2 år):

“Hvordan skal det gå med disse barna?”

Helt til slutt vil jeg bare legge ved en video som også byr på en god syretrip, dog i en mindre skummel form. Faen jeg liker disse damene — får lyst til å dra på bingo med dem og allting.

Om Jaglandske godterier & å være livredd på nyttårsaften

Her om dagen var jeg så sykt fyllesjuk at jeg trodde jeg skulle eksplodere. Kroppen var full av djevelskap & verden forøvrig var råtten så jeg tilbragte stort sett hele dagen under dynen til Håvard hvor jeg lå å skrek til de andre fordi jeg synes de var jævlig usosiale som skulle spille Modern Warfare 2 hele dagen. Utpå kvelden klarte jeg heldigvis å karre meg opp av sengen, men det var stort sett bare fordi jeg hadde seriøse cravings etter smågodt, så jeg klarte å overtale guttaboys til å bli med meg på Meny. Der fant jeg en überkul pose med noe fargerike saker som angivelig var formet som hjul, men de så i grunn mer ut som flate & syrefargede Ballerinakjeks. OK. Posen var ikke så überkul. Faktisk var den ikke kul i det hele tatt — den så ut som noe som var produsert for 2,50 kr i Polen på 1980-tallet (nå la Håvard til: av tsjetsjenske slavebarn). Uansett, etter å ha kommet meg 1/3 igjennom posen innså jeg at dette svært så fargerike godteriet som bærer det oppfinnsomme navnet <<Dragster 2000>> har evnen til å gjøre tunger så numne at en sitter igjen med en følelse av å ha fått flerret opp munnen allerede etter å ha spist ca 30 gram av disse herlighetene. Av én eller annen mystisk årsak jeg ikke riktig kan sette fingeren på tror jeg Thorbjørn Jagland er veldig glad i <<Dragster 2000>>. Jeg kan liksom se for meg ham i en brunsemsket skinnsofa foran peisen hvor han sitter pent & pyntelig i den grå dressen sin & skjærer grimaser & flirer som en 14 år gammel skolejente hver gang han putter et slikt “hjul” i kjeften. Au. Der fikk jeg vondt i tannen min. La meg se, jeg tror det er den sjette tannen på venstre side av undertennene om en teller fra midten. Uheldigvis for meg har jeg nemlig spist 100 gram av disse Jaglandske herligheter & jeg mistenker jeg ikke kommer til å få følelsen igjen i munnen før godt uti januar. Uff ja, nå er vi kommet til den 2. januar 2010 på kalenderen & jeg rakk i grunn bare én eneste liste før året var omme.

Jeg skulle egentlig forfatte en fin liten liste til dere her om dagen, men allerede på plass 9 klikket det fullstendig for meg & jeg begynte bare å rante om at jeg hadde nyst sånn 75-100 ganger det siste døgnet & at det svidde som faen i nesen så jeg fant ut at det var like greit å bare droppe det hele. Og så kom nyttårsaften. Ikke overraskende tilbragte jeg de siste timene av 2009 og de første to døgnene av 2010 i Casaen hvor det var full fest. Benedicte hadde med seg en sykt ekkel parfyme (sorry, men jeg takler bare ikke sitrusparfymer!) som Lars gikk amokk med i sengen til Håvard. Han fikk det nemlig for seg at Håvard digget denne sitronlukten & at han derfor var sykt keen på at jeg skulle dunste sitrus. Så Lars hadde rett & slett parfymespree på dynetrekket til Håvard. Nå skal det legges til at sitrusparfymen kanskje ikke var det verste å gå amok med akkurat her da jeg har spist en god del Grændis i sengen til Håvard i de siste døgnene. Det er fortsatt litt tomatsausflekker her & der & med jevne mellomrom finner jeg små paprikabiter & skinkebiter i lakensprekker, men det ordner seg. Nå har jo tross alt Lars tatt seg av det. Haakon & Benedicte sprang rundt hele kvelden & kalte meg & Håvard for mongolesbe 1 & 2, & da det var dags for å gi Håvard et nyttårskyss måtte jeg bokstavelig talt svømme gjennom ukjente mennesker på balkongen. Så skrek vi “wooou” hver gang en rakett flaret opp på himmelen før vi gikk inn & drakk oss kanakkas til housemusikk.

Men nyttårsaften var ikke bare fryd & gammen. Patrick, Håvard & jeg skulle nemlig ned på Deli for å kjøpe mat. Midtveis ned i trappen fant en relativt happy-go-lucky Patrick ut at det var en jævlig god idé å skli på rekkverket. Det som skjedde så er utvilsomt noe av det skumleste jeg har opplevd i hele mitt liv. For det tok nemlig bare et sekund fra fyren slang seg elegant oppå rekkverket til det viste seg at han hadde slengt seg elegant over rekkverket. Jeg satte i et lite hyl & beinet nedover trappen sammen med Håvard for så å finne Patrick liggende i midtrabatten én etasje under. Håvard ringte etter ambulanse & mannen på andre siden av røret klikket på meg & mente jeg var så hysterisk at han burde ringe politiet. Jeg skjønte ikke helt hva som hendte for jeg tenkte jo i mitt stille sinn at mannen hadde snakket med en god del hysteriske mennesker i sitt liv, men jeg tok tydeligvis kaken akkurat den kvelden. Etter mye om & men, blod over hele skjorten til Håvard & en del på min hvite penkjole, ordnet det hele seg & nå ligger Patrick trygt & godt & sover i sin egen seng. Det var virkelig ikke den beste starten en kunne få på det nye året, men jeg er i grunn bare glad det gikk så bra som det gjorde. Dessuten kommer han til å få høre det i laaang tid. Både Håvard & jeg tar stor glede av å vekke Patrick med jevne mellomrom, for dét må en jo gjøre med mennesker som har slått hodet. I kveld er det forbryterfest her i Casaen da jeg skal feire bursdag & jeg har store planer om å be mennesker se til helvette å ikke lene seg inntil rekkverket. I så fall får de med hysteriske Eline å gjøre & etter mannen på telefonens ordbruk å dømme, tror jeg dét er en skjebne de færreste ønsker seg.

Uansett, Godt nytt år!

Om den første topplisten fra 00-tallet: Topp 10 Nyhetssaker som kom lurkende ut fra Nyhetsjungelen

Jada, jada, jada. Jeg vet jeg lovet denne listen ville komme for hundre år siden, men dere som er trofaste lesere burde på dette punkt vite at jeg er fullstendig uberegnelig (så slutt å sitte våken for å vente på mine skriblerier, Patrick!). Til mitt eget forsvar vil jeg bare legge til at jeg faktisk begynte på denne listen samme dag som jeg sa jeg ville skrive den, men jeg klarte jo selvsagt å sovne & har dessverre ikke fått summet meg til å fortsette før nå. Men her er den altså — Lurfaksens første oppsummering av hva 00-tallet har hatt å by på, nemlig:

00-tallets Topp 10 Nyhetssaker som kom lurkende ut fra Nyhetsjungelen (& tok Lurifaksen med storm)

…for vi vet jo alle at Elinelurifaksen er en nyhetsnarkoman liten tingest.

10. September 2008: Island går virkelig til helvete

De fine strikkaluene med grå sauer på ble plutselig ekstra fine å ha da andre kvartalet av 2008 gikk mot en slutt på Island. Landet satt med en ekstern gjeld på €50 billioner — et tall selv statsadvokaten i Kinshasa ville ha latt seg imponere av. Men det feteste var jo strengt tatt ikke selve finanskrisen på Island, men islendingenes reaksjon på hele sulamitten. Å se små ilderdyr med artig engelskuttale kaste snøballer på statsministerbilen & hamre mot husveggene med undersiden av stekepanner så fråden stod ut av kjeften på dem, ja, dét slår kort & godt aldri feil. Og så begynte de jo med spontankunst på finansakrobatenes hus. …jeg liker islendinger!

Husdekorasjon på Island.

9. Fjerde november 2008: De Forente Stater får sin første afro-amerikanske president

Engelsklæreren vår på videregående var en sykt fet amerikansk ekshippie som helt tilfeldig nevnte for oss en gang at hun hadde bodd i kollektiv med Janis Joplin i en periode — i et hus hvor også Jimi Hendrix hadde bodd. Hun fikk oss til å pugge hele “To be or not to be”-monologen fra Shakespeares Hamlet utenat & hun fikk oss fullstendig hektet på den amerikanske valgkampen 2008. Som et resultat endte hele klassen opp i kosekroken hjemme hos én av mine klassekamerater hvor vi spiste bamsemums & klementiner, klemte på hverandre & drakk kaffe til CNNs valgsending den 4. november. Og ja, det var et — nesten — tåredryppende øyeblikk da resultatet var klart, mye fordi mangelen på søvn gjorde sitt med kroppen, men også fordi jeg var så inne i gamet på dét tidspunktet at det var rørende å se MLK jr.s drøm nå historiske høyder. For uansett hvordan en vrir & vender på det var det en milepæl at amerika fikk en afro-amerikansk president. Det irriterende ved det hele er jo selvsagt at duden er akkurat like viktigper & slitsom som resten av presidentrøkla & han skaper derfor hodebry selv for små maur dersom han velger å bevege seg utenfor sengen sin. Dessuten må jeg ærlig talt innrømme at jeg bare venter på én eller annen Obamaskandale — & dette med all kokainen han snortet på college holder ikke. Nei, fyren minner rett & slett mistenkelig mye om Tiger Woods hva image angår & som sistnevnte så livlig har bevist i det siste, ingen mennesker er så perfekte. Ingen.

Sykt pikant & kitschy bilde. Eline liker dette.

8. Tyvende mars 2003: Den amerikanske invasjonen av Irak & Komiske Alis inntog i verdenspressen

Da amerikanske & blant andre britiske tropper rykket inn i Irak i 2003, fikk hele War on Terror-begrepet nye dimensjoner. Ikke bare var det pussig at Junaitæn valgte å angripe et land som, så vidt meg bekjent, ikke hadde noe å gjøre med disse terrorhandlingene som skulle straffes, men det ble også desto særere i ettertid da alt som ble lagt frem som bevis & årsaker for å rykke inn i Irak viste seg å ha vært ikke fullt så hvite løgner fra ende til annen. Jeg husker enda dagen da de begynte å bombe Bagdad — jeg satt hjemme med foreldrene mine & spilte kort i stuen mens vi så krigen utspille seg live via et webcam som var satt opp på et eller annet hustak i Bagdad. En så en blå nattehimmel & et ellers sort bilde hvor en kunne ane konturene av hustak — & med jevne mellomrom så en lysglimt flare opp på ulike steder på skjermen. Jeg trenger neppe si det var en utrolig surrealistisk opplevelse. Men Irak-krigen førte også til at vår alles kjære Komiske Ali fikk sine godt over 15 minutes of fame. For HVEM forelsket seg vel ikke i Komiske Ali? Her er en flott liten oversikt over enkelte av hans fabelaktige propagandasitater.

Hvem sa Goebbels' propagandakunst var død...?

7. Fjerde september 2006: Steve Irwin stryker med på særs dyrisk vis

Det ironiske var jo selvsagt at da Steve Irwins time var kommet, trodde halve vennegjengen min at mannen allerede var død. Ryktene hadde nemlig versert allerede i mange år om at Irwin ble drept, maltraktert & spist av en <<dayynggah dayynggah>> krokodille, men en så kjip sorti skulle selvsagt ikke Irwin få. Om det i det hele tatt finnes et annet menneske i verdenshistorien som har blitt stukket ihjel av en piggrokke vet jeg ærlig talt ikke, men det er vel nettopp da det ikke overrasker særlig at det gikk som det gjorde med mister slitsom nummer én på Animal Planet. Men selv om han var en irriterende jævel likte vi da Irwin? Jeg tar i alle fall fremdeles meg selv i å si <<dayynggah dayynggah>> fra tid til annen så et visst inntrykk må da mannen ha gjort?

KITSCH <3

6. Ellevte januar 2007: VG trykker Ingunn Yssens brev & Valla-saken begynner å utfolde seg

Skywalker & jeg lagde det store mediespillet én gang. Det var et slags stigespill hvor en kunne risikere å havne i brønnen på Dødens Gård & dermed ikke rekke deadline om en ikke kastet terningen varsomt. Men det var især to andre medieyndlinger en måtte vokte seg for i dette spillet — nemlig Valla & Komiske Ali, noe som i grunn sier seg selv. Mye artig kom ut av Valla-saken, da særlig det episke sitatet <<jeg er ingen pusekatt>> som burde rammes inn i en forgylt diamantramme & plasseres på nattbordet i et hvert respektabelt hjem. Men hele skandalen — inkludert den tåredryppende sortien fra LO — toppet seg selvsagt da VilleVelleValla valgte å skrive en bok om det hele, noget spektakulært titulert <<prosessen>>. Pompøst & selvhøytidelig, anyone?

5. Ellevte september 2001: Al-Qaida går bananas & verdens ende er nær

Hvem hadde trodd at en gjeng rabiate skjeggmenn skulle gå bananas på fire ulike rutefly på samme dag i Junaitæn & krasje inn i fire ulike mål? Vel, nå har jeg sett konspirasjonsteorifilmen Loose Change: Final Cut én gang for mye (det vil si én gang) til å tro at dét er hele sannheten, men uansett hva som skjedde den dagen, satte hendelsene et helt ufattelig stort antall menneskeliv på hodet. Selv nektet jeg å tro hva som var i ferd med å skje da min far kom & møtte meg i trappen på vei inn til huset den 11. september 2001. Jeg var tolv år gammel, & trodde i grunn ikke verden kunne være særlig ond. Først trodde jeg selvsagt noe hadde hendt med bestefar, men så så pappa på meg med store blanke øyne og sa:

<<noen gærninger har tatt over noen fly og styrtet inn i tvillingtårnene i New York!>>

Jasså ja, tenkte jeg, & gikk inn i stuen. Der stod CNN på & jeg kan enda huske disse sekundene helt til punkt & prikke fordi hele verden veltet inn over meg på én og samme gang. Jeg stod altså der, 12 år gammel midt i stuen, med haken i gulvet & tenkte hvem er disse menneskene? Hvorfor gjør de slikt? Og hva skjer nå? Svaret på dette siste spørsmålet tror jeg vi alle skulle ønske vi ikke visste — & dét til gagns. Nei vent, vi fikk jo Komiske Ali! Hvor mye fornøyeligheter skal egentlig til for å veie opp for absolutt faenskap? Og hvor var du da tvillingtårnene kollapset?

4. Femte april 2004: Norgeshistoriens mest spektakulære ran

Du kan kritisere mine prioriteringer alt du vil, men kom ikke her & fortell meg at NOKAS-ranet & saken som rullet opp i forbindelse med den ikke var både spektakulær & svært interessant!? Alt fra detaljene om psykologen & hennes <<Lille Blomst>> (obs! må for all del leses), til klappjakten på morderen i følget. Sånn apropos alt & ingenting fikk jeg veldig lyst til å leke detektiv & morder nå, eller som det kanskje burde kalles — NOKAS-raneren & Der Kommissar — men sånn for å ikke avspore helt lar vi det bli med tanken & går over til å snakke om <<lille blomst>> & resten av gjengen igjen. Jeg skulle virkelig ønske at politibetjenten ikke ble skutt underveis i ranet — noe jeg føler meg rimelig sikker på at NOKAS-guttene er nokså enig med meg i, for hadde de kommet seg unna uten å ha drept noen underveis… tenk så spektakulært det da hadde vært!

3. Tyvende februar 2005: Dr. Thompson forlater denne verden i fysisk forstand, men forblir gjennom sine bøker & øvrige skrifter — heldigvis <3

<<No More Games. No More Bombs. No More Walking. No More Fun. No More Swimming. 67. That is 17 years past 50. 17 more than I needed or wanted. Boring. I am always bitchy. No Fun — for anybody. 67. You are getting Greedy. Act your old age. Relax — This won’t hurt.>>

Tidenes <<begravelse>> ble det i alle fall!

2. Ellevte mai 2009: My Man Tjåstis arresteres i DR Kongo

…og derfra vet vi alle hvordan det gikk: Okapi-kidnappingsteorier, ukontrollert skjeggvekst, glattbarberte ansikter, gråteanfall på nyhetene, planer om å redde pygméjomfruer i fare, svimlende erstatningskrav, Céline Dion før rettssak, Prison Break på storskjerm, sinnsyke dialoger, forloveder med unibrow, bakmenn i Drammen, Lurifaksbrev om lydmannen til VGnett, Ludo i julegave, Sørlandschips på cellen — & ikke minst: Diplomater på busstoppet som får Lurifakser til å glemme å gå av bussen. Ja, det har vært litt av et halvår & jeg merker jeg savner det allerede. Gief me back my DR Kongo-sak!

Jeg vil også ha en Okapi!

1. Første januar 2000: Oisann, verden gikk ikke til helvete likevel!

Det er én ting når gærne dommedagshemuler spår verdens undergang, men noe helt annet når forskere, datanerder & alt annet som gjemmer seg i bomberom i mammas kjeller forteller deg at verden slik du kjenner den kommer til å gå til helvete. Jeg merker jeg ikke orker sette meg inn i problemstillingen en gang, men jeg vet Urge-hemulene trodde alle verdens datamaskiner ville krepere idet det nye århundret tikket inn fordi de ville slite med å forstå hva tallene 00 betydde — eller noe. Uansett, verden bestod & selv om en samlet klode (de som eier datamaskiner eller baserer samfunnet sitt på slikt i alle fall) holdt pusten i et par sekunder, kunne alle spise kake & feire det nye århundret da de innså det O’så store Y2K-problemet slettes ikke var et problem likevel. Uansett merker jeg at jeg sitter her den dag i dag & lurer på om enkelte datanerder pakket sekken full av mammas hjemmelagde smørbrød & stakk til stammefolk i Sør-Amerika midt i jungelen mot slutten av 1999, for så å vende tilbake mange år senere & finne ut at de hadde mistet mange år med dyrebar teknologiutvikling. Slike historier vil jeg lese om i alle fall!