“To er tatt for pepperkake-terror
*Pøbler knuste pepperkakeby i Bergen
*Satser på gjenreising i neste uke”
Le alt dere vil, men teksten som her er gjengitt i sin helhet er faktisk hovedsaken på VGnett i skrivende stund. Jeg lærte i mediatimen at polarisering, overdrivelser & ord som “sjokk” & “vantro” står høyt i kurs i tabloidpressen, men VGnett synes å ha nådd nye høyder med denne tittelen. Da særlig fordi teksten er publisert ved et bilde av en litt traurig jente som skyfler knuste pepperkakehus med en kost. Bergen har vært utsatt for pepperkaketerror — tydeligvis det verste som har hendt verden siden 9/11 spør en enkelte. Jeg for min del tar det hele med knusende ro (no pun intended).
Men som denne overskriften så livlig beviser, er det mye her i verden som kan beskrives som all sorts of wrong. Andre ting som kan nevnes i denne forbindelse er den alltid like skumle & overpedofile Yogi Ogi Dogi, eller historien om Christian Karembeus onkler. For de som ikke har fått med seg sistnevnte historie kan jeg fortelle at den tidligere franske fotballspilleren Christian Karembeu nektet å synge den franske nasjonalsangen, La Marseillaise, før landslagskamper. Karembeu er født på Ny-Caledonia som er et oversjøisk fransk territorium & som vi alle vet har det aldri vært lett å tilhøre en minoritet. I 1931 ble nemlig to av onklene til Karembeu utstilt som kannibaler i en menneskelig dyrehage (!) i the Paris Colonial Exposition, noe som har merket den stakkars fotballspilleren for livet. For de som ikke ante at slike ting er en del av vår kollektive kolonihistorie — og som derfor vil lese litt mer om menneskelige dyrehager — er wikipedia et godt sted å starte.
Faktisk har det vært innom flere på det franske landslaget som ikke har vært særlig keene på å synge Marseillaisen, men få kan vel skryte på seg å ha hatt onkler i en menneskelig dyrehage. En dame her i Norge kunne derimot i forrige uke skryte av at hun har hatt en pakke smultringer i kjøleskapet i 25 år. Jeg husker en gang jeg var på besøk hos besteforeldrene mine i Lofoten — de er av den: “DU SKAL VEL IKKE KASTE DET?”-typen, så selv mat er ukastelig der i huset — i alle fall, jeg hadde vært på joggetur & skulle finne meg noe fôr da jeg kom over lasagneplater som gikk ut på dato i 1994 i brødskapet. Jeg fikk meg et grundig sjokk der jeg stod, noe som ikke hjalp videre da bena mine var nokså slitne fra før av grunnet jogging. Jeg husker ikke om jeg datt i bakken eller ei, men dét jeg i alle fall husker er at jeg tok sjansen på å kaste pakken med lasagneplater. Er det én ting mine hamstrende besteforeldre har lært meg så er det at mennesker som sparer på rubbel & bit aldri helt vet hva de har i hus. Dette hjelper selvsagt i nokså stor grad dersom en slu liten lurifaks skulle komme slentrende & plutselig merke en uavsindig trang til å kaste et antikk objekt — som for eksempel matvarer som gikk ut på dato i 1888 — i søppelkassen. Jeg har faktisk aldri hørt noe om denne lasagnepakken i ettertid så jeg regner med dens sørgelige sorti gjennom søppelsjakten gikk ubemerket hen. Hvorvidt besteforeldrene mine har 25 år gamle smultringer i kjøleskapet eller ikke — dét har jeg derimot ikke peiling på.
På lørdag var jeg på besøk hos gjengen i Bogstadveien & kvelden som opprinnelig skulle ha endt på byen utviklet seg snarlig til å bli en kveld hvor Patrick, Håvard, Magnus & jeg hadde raveparty i stuen. Magnus hentet dessverre tequilaen — en drikk jeg i likhet med mange andre har dårlige erfaringer med — & før vi visste ordet av det hadde Håvard & Patrick funnet frem iTelefonene sine & en innstilling som gjorde at de kunne watte opp og ned ulike fargenyanser på skjermen som skapte skikkelig ravestemning. Dette kombinert med russelåter & Håvards lille utflukt til badet hvor han tok hårgelé i håret & tok på seg sine oransje Hooters-solbriller, førte selvsagt til vill partyfaktor, men først knuste jeg & Håvard “Duo-koden” til Tine som vi nå skal sende utpressingsmail til (ikke spør!). Det hele endte i alle fall med at fire søte mennesker som alle var godt i vinden stod i et gigantisk rom & danset vilt til housemusikk & dét som verre er. Håvard fant dessuten frem Hooters-shortsen som, etter to sekunders gruppepress, ble et Eline-item. Først måtte jeg selvsagt en tur ned i dusjen for å barbere leggene, noe guttene reagerte en del på med tanke på at rommet var så mørkt at en ikke helt kunne se de to hårene jeg hadde på leggene mine.
Etterhvert begynner minnene fra lørdagen å bli nokså tåkete. Håvard mistet meg visstnok ned trappen, men det husker jeg ikke — psykisk sett i alle fall. Kroppen min bærer nemlig enda synlige sår etter hendelsen. Jeg hoppet visstnok opp på ryggen til Håvard som slang meg rundt slik at jeg var det eneste som hang mellom han og trappen ned til førsteetasjen i leiligheten. Jeg har så blitt fortalt at han slapp grepet litt så jeg skulle klare å gå ned trappene, men jeg følte tydeligvis ikke for å plante føttene i gulvet, noe som igjen resulterte i at da han slapp taket i meg, datt jeg på ordentlig “dunk-dunk–dunk—dunk—-dunk—–dunk——dunk——-dunk”-vis ned trappen. Jeg har fire runde blåmerker opp etter ryggraden som bærer vitne om at denne hendelsen fant sted, men selv husker jeg lite av det. Jeg taklet visstnok det hele veldig macho ved å reise meg, riste litt på klærne & le fordi det ikke gjorde vondt, til Magnus’ — som kom oppover trappen idet jeg tok lille-trille nedover — store forskrekkelse. Ravefølget stakk så på Deli hvor vi skulle handle mat, men jeg endte opp med Litago jordbærmelk & hockeypulver som noen andre måtte betale for av én eller annen grunn. Til kveldsmat spiste vi Weetos på kjøkkenet & jeg puttet leken i BHen min. Så sa vi oss fornøyd med festen & gikk til sengs.
Men det endte liksom aldri helt der — faktisk ble jeg værende i Casa del Bogstadveien helt til i dag. Sånn i 18:00-tiden mandag ettermiddag fant jeg nemlig ut at det var på tide å gå hjem. Inntil da lå Patrick, Håvard & jeg i en bylt i sengen til Håvard & så på diverse serier & filmer. Marius ble like overrasket hver gang han så mitt trøtte tryne & kråkehår komme vandrende ut av rommet & utstøtte ganske mange ganger i løpet av disse to døgnene:
“Jøss, er du her enda?”
men jeg tror i grunn ikke det gjorde ham så veldig mye. Jeg har alt i alt hatt et par veldig fine døgn & merker jeg føler meg veldig ensom her jeg sitter alene på rommet mitt hjemme. Jeg har konkludert med at det virkelig aldri er gøy å gå hjem fra fest, samt at Håvard aldri skal bli betrodd ansvaret å sørge for at jeg kommer meg trygt ned trapper igjen. Dessuten har jeg funnet ut at livet i Casa del Bogstadveien alltid er en fest, & at jeg fremdeles finner det moderat irriterende at vi enda ikke funnet ut av hva disse smude tingene å holde seg i som Patrick & Håvard fant på danskebåten var. Jeg tror vi får ta en rekognoseringstur en gang, men i så fall skal jeg holde meg unna trapper.




