Om ting som er all sorts of wrong & fester som varer & varer

“To er tatt for pepperkake-terror

*Pøbler knuste pepperkakeby i Bergen

*Satser på gjenreising i neste uke”

Le alt dere vil, men teksten som her er gjengitt i sin helhet er faktisk hovedsaken på VGnett i skrivende stund. Jeg lærte i mediatimen at polarisering, overdrivelser & ord som “sjokk” & “vantro” står høyt i kurs i tabloidpressen, men VGnett synes å ha nådd nye høyder med denne tittelen. Da særlig fordi teksten er publisert ved et bilde av en litt traurig jente som skyfler knuste pepperkakehus med en kost. Bergen har vært utsatt for pepperkaketerror — tydeligvis det verste som har hendt verden siden 9/11 spør en enkelte. Jeg for min del tar det hele med knusende ro (no pun intended).

Men som denne overskriften så livlig beviser, er det mye her i verden som kan beskrives som all sorts of wrong. Andre ting som kan nevnes i denne forbindelse er den alltid like skumle & overpedofile Yogi Ogi Dogi, eller historien om Christian Karembeus onkler. For de som ikke har fått med seg sistnevnte historie kan jeg fortelle at den tidligere franske fotballspilleren Christian Karembeu nektet å synge den franske nasjonalsangen, La Marseillaise, før landslagskamper. Karembeu er født på Ny-Caledonia som er et oversjøisk fransk territorium & som vi alle vet har det aldri vært lett å tilhøre en minoritet. I 1931 ble nemlig to av onklene til Karembeu utstilt som kannibaler i en menneskelig dyrehage (!) i the Paris Colonial Exposition, noe som har merket den stakkars fotballspilleren for livet. For de som ikke ante at slike ting er en del av vår kollektive kolonihistorie — og som derfor vil lese litt mer om menneskelige dyrehager — er wikipedia et godt sted å starte.

Faktisk har det vært innom flere på det franske landslaget som ikke har vært særlig keene på å synge Marseillaisen, men få kan vel skryte på seg å ha hatt onkler i en menneskelig dyrehage. En dame her i Norge kunne derimot i forrige uke skryte av at hun har hatt en pakke smultringer i kjøleskapet i 25 år. Jeg husker en gang jeg var på besøk hos besteforeldrene mine i Lofoten — de er av den: “DU SKAL VEL IKKE KASTE DET?”-typen, så selv mat er ukastelig der i huset — i alle fall, jeg hadde vært på joggetur & skulle finne meg noe fôr da jeg kom over lasagneplater som gikk ut på dato i 1994 i brødskapet. Jeg fikk meg et grundig sjokk der jeg stod, noe som ikke hjalp videre da bena mine var nokså slitne fra før av grunnet jogging. Jeg husker ikke om jeg datt i bakken eller ei, men dét jeg i alle fall husker er at jeg tok sjansen på å kaste pakken med lasagneplater. Er det én ting mine hamstrende besteforeldre har lært meg så er det at mennesker som sparer på rubbel & bit aldri helt vet hva de har i hus. Dette hjelper selvsagt i nokså stor grad dersom en slu liten lurifaks skulle komme slentrende & plutselig merke en uavsindig trang til å kaste et antikk objekt — som for eksempel matvarer som gikk ut på dato i 1888 — i søppelkassen. Jeg har faktisk aldri hørt noe om denne lasagnepakken i ettertid så jeg regner med dens sørgelige sorti gjennom søppelsjakten gikk ubemerket hen. Hvorvidt besteforeldrene mine har 25 år gamle smultringer i kjøleskapet eller ikke — dét har jeg derimot ikke peiling på.

På lørdag var jeg på besøk hos gjengen i Bogstadveien & kvelden som opprinnelig skulle ha endt på byen utviklet seg snarlig til å bli en kveld hvor Patrick, Håvard, Magnus & jeg hadde raveparty i stuen. Magnus hentet dessverre tequilaen — en drikk jeg i likhet med mange andre har dårlige erfaringer med — & før vi visste ordet av det hadde Håvard & Patrick funnet frem iTelefonene sine & en innstilling som gjorde at de kunne watte opp og ned ulike fargenyanser på skjermen som skapte skikkelig ravestemning. Dette kombinert med russelåter & Håvards lille utflukt til badet hvor han tok hårgelé i håret & tok på seg sine oransje Hooters-solbriller, førte selvsagt til vill partyfaktor, men først knuste jeg & Håvard “Duo-koden” til Tine som vi nå skal sende utpressingsmail til (ikke spør!). Det hele endte i alle fall med at fire søte mennesker som alle var godt i vinden stod i et gigantisk rom & danset vilt til housemusikk & dét som verre er. Håvard fant dessuten frem Hooters-shortsen som, etter to sekunders gruppepress, ble et Eline-item. Først måtte jeg selvsagt en tur ned i dusjen for å barbere leggene, noe guttene reagerte en del på med tanke på at rommet var så mørkt at en ikke helt kunne se de to hårene jeg hadde på leggene mine.

Etterhvert begynner minnene fra lørdagen å bli nokså tåkete. Håvard mistet meg visstnok ned trappen, men det husker jeg ikke — psykisk sett i alle fall. Kroppen min bærer nemlig enda synlige sår etter hendelsen. Jeg hoppet visstnok opp på ryggen til Håvard som slang meg rundt slik at jeg var det eneste som hang mellom han og trappen ned til førsteetasjen i leiligheten. Jeg har så blitt fortalt at han slapp grepet litt så jeg skulle klare å gå ned trappene, men jeg følte tydeligvis ikke for å plante føttene i gulvet, noe som igjen resulterte i at da han slapp taket i meg, datt jeg på ordentlig “dunk-dunk–dunk—dunk—-dunk—–dunk——dunk——-dunk”-vis ned trappen. Jeg har fire runde blåmerker opp etter ryggraden som bærer vitne om at denne hendelsen fant sted, men selv husker jeg lite av det. Jeg taklet visstnok det hele veldig macho ved å reise meg, riste litt på klærne & le fordi det ikke gjorde vondt, til Magnus’ — som kom oppover trappen idet jeg tok lille-trille nedover — store forskrekkelse. Ravefølget stakk så på Deli hvor vi skulle handle mat, men jeg endte opp med Litago jordbærmelk & hockeypulver som noen andre måtte betale for av én eller annen grunn. Til kveldsmat spiste vi Weetos på kjøkkenet & jeg puttet leken i BHen min. Så sa vi oss fornøyd med festen & gikk til sengs.

Men det endte liksom aldri helt der — faktisk ble jeg værende i Casa del Bogstadveien helt til i dag. Sånn i 18:00-tiden mandag ettermiddag fant jeg nemlig ut at det var på tide å gå hjem. Inntil da lå Patrick, Håvard & jeg i en bylt i sengen til Håvard & så på diverse serier & filmer. Marius ble like overrasket hver gang han så mitt trøtte tryne & kråkehår komme vandrende ut av rommet & utstøtte ganske mange ganger i løpet av disse to døgnene:

“Jøss, er du her enda?”

men jeg tror i grunn ikke det gjorde ham så veldig mye. Jeg har alt i alt hatt et par veldig fine døgn & merker jeg føler meg veldig ensom her jeg sitter alene på rommet mitt hjemme. Jeg har konkludert med at det virkelig aldri er gøy å gå hjem fra fest, samt at Håvard aldri skal bli betrodd ansvaret å sørge for at jeg kommer meg trygt ned trapper igjen. Dessuten har jeg funnet ut at livet i Casa del Bogstadveien alltid er en fest, & at jeg fremdeles finner det moderat irriterende at vi enda ikke funnet ut av hva disse smude tingene å holde seg i som Patrick & Håvard fant på danskebåten var. Jeg tror vi får ta en rekognoseringstur en gang, men i så fall skal jeg holde meg unna trapper.

Om å gjespe seg ihjel, for så å få troen på menneskeheten tilbake (DR Kongo in my heart!)

Jeg må bare spørre: hva nøyaktig er folks fetisj for denne skallede brumlebassen som skaper kaos & vanvidd i norsk media for tiden, da utelukkende fordi han befant seg i den grusomme situasjon at han var gissel i Afghanistan i …én jævla uke!? Er det bare jeg som synes hele denne saken er så kjedelig at jeg får lyst til kaste blåbær i trynet på alle som skriver om den? For det første virker ikke Ståle Solbakkens onde & chubby tvilling troverdig engang når han prater, noe som umiddelbart får meg til å mistenke at han lyver så snørret renner veggimellom. Og for det andre, trenger vi virkelig én Íngrid Betancourt til? Svaret på det siste spørsmålet er selvsagt et klart & rungende NEI! Argh, jeg hater når media blåser opp møkkasaker bare fordi én eller annen fjomp av en journalist er involvert.

Dét som gjør hele denne tullesaken om kidnapping i fjellet i Afghanistan & “har han konvertert til Islam – eller har han ikke gjort det?” dobbelt så irriterende er jo selvsagt dét faktum at den stjeler spalteplass fra DR Kongo-saken. Og la meg her få påpeke én ting: i DR Kongo-saken er det snakk om to gutter som har vært stuck med rotten Bob-Kåre på en fengselscelle i Kisangani i 7 måneder! Jeg tror det er på høy tid at norske medier bedriver litt selvransakelse nå – vi vet alle hvor de ekte mannfolkene oppholder seg, dog enkelte noe ufrivillig.

Jeg har debattert hvorvidt DR Kongo-saken er interessant eller ei med et knippe venner i det siste & de fleste synes å være lei, men det kan jeg da ikke skjønne? Det er da mye mer interessant å lese om villbasser på tur i hemuljungelen i DR Kongo blant Okapier, rabiate aktorer & dét som verre er, enn å lese om en eller annen journalistfjomp som lå på en matte på et fjell i Afghanistan i stakkarslige én uke før han ble fraktet hjem til Norge & tok et kollektivt norsk pressekorps med storm iført et palestinaskjerf. Det hele er bare for klisjé. Ingenting slår DR Kongo-saken, for som vi alle vet – i villbassjungelen kan alt skje.

To av de seneste sakene som er publisert i det siste i forbindelse med mitt hjertes utkårede, Tjåstålv, er solid bevis på at DR Kongo-saken overgår selv de mest spennende finurligheter som Orderud-intrigene, “MESTERHJERNEN“, “Lille Blomst“ & resten av NOKAS-gjengens eskapader, samt Atle Hamres usynlighetsdrakt. Den ene av disse artiklene var det forresten Gard som gjorde meg oppmerksom på, noe jeg er evig takknemlig for. Den tar for seg det tårevåte møtet mellom mamma & sønn Moland i fengselet, og cirkaloodles midtveis i artikkelen dukker en svært rørende stemningsskildring opp:

“Litt senere under oppholdet i sentralfengselet får den norske delegasjonen også tillatelse til å møte Tjostolv Moland. Sammen med sin mor sitter han tydelig fornøyd og spiser av en pose Sørlandschips, mens Mathilde Moland tørker tårer.”

Gardebassen & jeg begynte å debattere dette med Sørlandschipsen fordi jeg lurte på hvilken type det var. Om mamma Tjåstisboy har tatt seg dét bry å frakte med seg en pose Sørlandschips hele veien til DR Kongo håper jeg for guds skyld det er snakk om “Spansk paprika”, for alle vet jo at den er best. Men hvorfor tok hun ikke med seg julemarsipan, clementiner (de er forøvrig gode nå!), Hamar julebrus & béken à la Håvard i samme slengen? Sakens tittel er forøvrig også svært interessant:

“- Alle soldater gråter for mamma når de dør”

Altså, for det første ante jeg ikke at Tjåstis var død? For det andre lurer jeg på hvem disse “alle” er, samt hva han legger i dette med at de “gråter for mamma”? Jeg trodde da strengt tatt det var mødrene som gråt når deres soldatsønner omkom & ikke motsatt? Men det er kanskje bare meg?

Og i dag dukket enda en herlighet opp blant all internettrykksverten:

“Anklaget for å snike seg over fengselsmuren og forgifte Moland.”

Mannen det her er snakk om er legen mamma Tjåstis har fått med seg fra Norge til DR Kongo, noe som jo kan få de fleste til å undres: hva er det nå dette dommertribunalet surrer med? Dommerne i saken mener nemlig at denne legen som ankom DR Kongo på fredag forgiftet Moland slik at han ble syk… for et par uker siden. Det var jo… snodig? Dessuten mener de at denne stakkars legen ankom fengselet på en motorsykkel lørdag natt klokken tre, & at mannen så klatret over murene for å komme seg inn til French og Moland. Jeg ser for meg én eller annen mann i legefrakk ligge gnurende oppå muren som omkranser Kisanganis svar på Alcatraz, & som, idet han klarer å rulle seg over muren & faller så det synger etter, rister støv av legefrakken & sniker seg på tåballene bortover fengselsgården med et lumsk flir om kjeften. Ahh, disse flotte menneskene i aktoratet & dommertribunalet er evig mistenksomme & oppfinnsomme. Dette er da mye mer interessant enn å lese om han dusten som satt rundt et bord i en leirhytte i fjellene i Afghanistan & drakk nuddelsuppe av en bolle sammen med Taliban!? Ærlig talt, mennesker!

Om å være GIIIRA på sportsåret 2010

FAAAEN, JEG ER GIRA NÅ!!!

For nøyaktig to sekunder siden hoppedanset jeg som en gal på soveromsgulvet med fingeren strak i været til vill discomusikk. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad i slike tøyselyder fra 70-tallet, men fordi jeg var (& fremdeles er) sykt gira & derfor ville høre på såkalt Elinelurifakshoppemusikk; musikk som passer min nåværende sinnstemning. For å forklare nærmere:

Jeg satt fredelig & rolig i den grangrønne sofaen i stuen litt tidligere i dag & så privatlandskampen mellom Norge & møkkamoderlandet til møkkamannen Sepp Blatter mens jeg leste om Drillos sykdomshistorie i sportseksjonen av Aftenposten. Og det var da — midt blant all trykksverten & de skrikende røstene fra TVen — det gikk opp for meg at 2010 blir et helsikkes bra sportsår! For å spore av litt: visste dere at Støvlemannen har hatt Bekhterevs sykdom, populært kalt spondylitis ankylosans. Ok, kanskje ikke så “populært kalt”, men dét er det latinske navnet i alle fall & latin er jo et veldig populært språk? I følge wikipedia er dette syndromet, eller sykdommen som den også kalles:

“en revmatisk bindevevssykdom som i størst grad rammer de små leddene i ryggsøylen, iliosacral-leddene (mellom ryggsøylen og bekkenet), samt senefester.”

Støvlemannen som har gitt navn til en av tidenes diggeste iser har dessuten operert ryggen, hoften (både høyre & venstre side); han har hatt hjerteflimmer, gjennomgått to hjerteoperasjoner samt én ankeloperasjon; han har grå stær & noe weird shit som kalles krystallsyke — svimmelhet som oppstår etter spesielle hodebevegelser som skyldes noe væske eller oppsamling av et eller annet i ørene. Hvilke hodebevegelser det er snakk om skulle jeg gjerne ha visst så om noen der ute i den store vide verden skulle vite noe mer om krystallsyke, får dere opplyse meg. Drillo er en hard mann, folkens! Uansett, der satt jeg altså & leste om alle disse ulumskhetene som har forsøkt å ta knekken på vår alles Egil “Drillo” Olsen, da det slo meg som et hardt slag med en snømåke at første halvdel av 2010 kommer til å være “året da jeg satt inne og nerdet foran televisjonsapparatet“. Faktisk gjorde denne tanken meg så happy at den sykt slitsomme, men feststemte låten “Celebration” av Kool & the Gang har surret på repeat på innsiden av mitt imaginært forslåtte hode helt siden.

(Sett den på så du blir akkurat like gira som meg!)

Vi snakker:

• Den tysk-østerrikske hoppuken (29./30. desember til 6./7. januar)
• De Olympiske leker i Vancouver (12. til 28. februar)
• Resten av 2009-10 UEFA Champions League  — i år skal IKKE dommeren få sende oss ut! (finalen går av stabelen den 22. mai i Madrid)
• VM I SØR-AFRIKA!!! (11. juni til 11. juli)

SERIØST!?! FORSTÅR DERE HVA DETTE BETYR?!? OMFG! Det blir mannfolk i kondomdrakter, en heidundrandes åpningssermoni & ville snowboardstunts; curling til langt på natt, mannfolk med svæær ræv i utforbakken & susing nedover bobbakken; Chelsea-revansje fra fjorårets dommerkatastrofe, nasjonalsanger i fleng — òg for ikke å glemme: tyske machotakter i Sør-Afrika!

I mellomtiden sitter jeg her og ser på første delen av playoff-kampene som avgjør hvilke fire europeiske fotballag som skal få de siste plassene i sommerens VM. Russland banket Slovenia i første runde, men dét kom ikke akkurat som noen overraskelse. Irland virker gira på å slå Frankrike — mye fordi Irland var landet som klikket aller mest da den forfjollede Sepp “Palpatine” Blatter i siste minutt “fikk et innfall” & bestemte seg for å forandre spillereglene i Europa slik at de største lagene (Portugal, Frankrike, Hellas & Russland) skulle ha bedre odds for å ikke ryke ut i kvalifiseringsrunden — på bekostning av de mindre landslagene som ikke trekker like mange sponsorer selvsagt. Jeg heier dog på fotballgiganten Frankrike, ene & alene fordi jeg vil se Anelka i VM. Det kommer til å overraske meg stort om villbassene fra Bosnia danker ut Portugal, & Hellas vs. Ukraina-duellen håper jeg er relativt åpen for Hellas spiller møkkjedelig fotball. Uansett blir dette rævbra!

GIIIIRAAAAAAA!!!

Om Eric Cantona — & litt om en annen tøffing

Min far ringte meg tidligere i dag:

“Vi [mamma & pappa] skal på kino i kveld - vil du være med?”

“Nei.”

“Vi skal se <<Looking for Eric>>.”

“Nei.”

“Den Cantona-filmen vet du.”

“Jeg er med!”

Det skal sies at jeg ikke hadde noe videre forhold til Cantona før jeg så filmen, men tanken på å se en fotballfilm med en ekte fotballstjerne i en av rollene, var rett & slett fullstendig forlokkende. Altså, jeg husker jo at Cantona spilte som nummer 7 på United & at han var en jævlig dyktig spiller; at han ble kastet ut av fotballen fordi han lagde bråk, samt at vi alle sprang rundt på barneskolen og sang:

“Oh, Ah, Cantona.”

Filmen handler om en arbeiderklassemann i England som i grunn er litt tafatt. Den ene stesønnen hans er involvert i et helvettes styr & situasjonen denne protagonisten befinner seg i virker veldig håpløs. Men han har gode venner på postkontoret som forsøker så godt de kan å få ham på bedre tanker. Dette leder igjen til at Cantona, protagonistens største helt, kommer ut av intet & hjelper ham med kloke ord & dét som er. Filmen var jævlig fin, av flere ulike grunner, men mest av alt fordi tross alt shiten som hendte, satt en igjen med en god følelse hele veien. Og Cantona, som lui-même, var rett & slett jævlig fet.

Hvor enn mye det smerter mitt Chelsea-hjerte å si det, må jeg bare få uttrykt hvor fantastisk fet Eric Cantona er. Fyren lirer av seg gullkorn hele tiden, & jeg tror jeg med sikkerhet kan si at han er den eneste mannen på jord som er heit, tross dét faktum at han har unibrow. Av geniale sitater er det særlig ett han er kjent for & jeg må si jeg lo jævlig godt da de viste det på lerretet på slutten av filmen.

25. januar 1995 (puh, ikke den 20.!) ble nemlig Cantona sendt av banen under en fotballkamp. Crystal Palace-supporteren Matthew Simmons slang med leppa fra tribunen & sekunder senere kung-fu’et Cantona denne idioten. Bruce Lee ville ha vært stolt.

Cantona ble dømt for hendelsen & fikk vel et års karantene hvor han ikke fikk lov til å sette sin fot på en fotballbane i England & Wales. Det ble senere innkalt til pressekonferanse hvor Cantona, vel… Han kom inn i rommet, satte seg ned, lirte av seg et brilliant sitat — helt rolig, før han reiste seg & gikk igjen. Veni, vidi, vici så det holder:

Og Cantona har flere andre geniale gullkorn:

“My best moment? I have a lot of good moments but the one I prefer it when I kicked the hooligan.”

Jeg har tydeligvis en greie for villbasser på fotballbanen. De som kjenner meg godt vet hvor glad jeg er i Vinnie Jones — som i alle fall var innom riktig lag. Mannen ble sendt av banen 12 ganger i løpet av sin karriere & én gang mottok han gult kort kun 3 sekunder ut i kampen — noe som, kanskje ikke overraskende, fremdeles står som rekord. Som min far bemerket:

“Han spesialiserte seg jo på å banke opp folk på banen!”

Og han gjorde i grunn dét. Hans, kanskje ikke stolteste, men definitivt artigste øyeblikk på banen var da han i 1987 tok et grepa tak om testiklene til Gazza, sånn just for the heck of it. Vinnie Jones, mann. Vinnie Jones!

Om 6 filmer å glede seg til

To syrefilmer, én oppfølger, én villbassversjon av en klassiker & filmer fra to av tidenes mest suksessfulle regissører — slutten av 2009/første halvår 2010 later til å være høysesong for fete kinofilmer. Jeg for min del er i alle fall gira på disse seks filmene:

AVATAR

Vi snakker James Cameron — mannen som gav oss The Terminator, Terminator II & tidenes highest-grossing film, nemlig Titanic. Den 18. desember settes hans seneste verk, Avatar, opp på norske kinoer — og alle nerdehjerter gleder seg maksimalt. Produksjonsarbeidet har vart i 4(!) år, og skriptet ble liggende i over et tiår før Cameron følte teknologien var kommet langt nok til at filmen kunne lages. Avatar ser i grunn ut som et dataspill — et fantastisk dataspill, & bare tanken på at jeg kommer til å kunne se denne filmen i 3-D på Ringen, gjør meg virkelig ør. Jeg tror faktisk det er første gang i mitt liv jeg ikke har blitt sur for at de slipper ut en trailer i hvor de røper nesten hele plottet. Jeg mistenker at vi her har én av tidenes feteste filmer — og jeg vil bare ha mer…

SHERLOCK HOLMES

Vi nærmer oss 2010 med stormskritt, men før vi ser nyttårskonserten, veiver med stjerneskudd & ligger i en grøftekant & spyr, har en finurlighet premiere på norske kinoer. 26. desember slippes nemlig Sherlock Holmes, regissert av ingen ringere enn Guy Ritchie (elsk!). Det er nok en del mennesker som kommer til å bli jævlig furt for ut i fra traileren å dømme, er ikke dette akkurat noen klassisk Sherlock Holmes-fortelling. Nei, vi snakker eksplosjoner, pistoler, nevekamper & generell billig underholdning. Dét faktum at Robert Downey jr. spiller Sherlock er både positivt & negativt for min del — han er en genial skuespiller, men han er også så jævlig sexy at hele kinoopplevelsen kommer til å gå med til sikling i setet. Sherlock Holmes på ekte Guy Ritchie-vis 2. juledag! Jiha!

ALICE IN WONDERLAND

Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke gadd å se mer enn 45 minutter av tegnefilmversjonen av Alice in Wonderland fra 1951, men Disney prøver igjen — i mars kommer nemlig Tim Burtons filmversjon av dette småsære eventyret. Selv har jeg faktisk bare sett Batman, Mars Attacks! & den grusomme nyinnspillingen hans av Planet of the Apes så noe videre peiling på Burton som regissør skal jeg ikke påberope meg å ha. Men de to førstnevnte filmene digger jeg — og jeg har da hørt mye pent om denne Burton, så en syrefortelling med blant andre Johnny Depp, Stephen Fry, Michael Sheen & Alan Rickman på rollelisten, ja, dét må da bli bra?

IRON MAN 2

Nok en Downey-film, men jeg klager ikke — mannen er heit som faen. Iron Man 2 blir neppe stående som noen milepæl i historien, men at filmen nok er jævlig underholdende, både håper og tror jeg. I april kommer altså oppfølgeren til den relativt artige 2008-filmen Iron Man, og denne gangen er kvalitetsskuespillere som blant andre Don Cheadle, Samuel L. Jackson & Scarlett Johansson med på laget.  Men det beste av alt er selvsagt at Mickey Rourke spiller rollen som Whiplash! Hurra for action!

THE RUM DIARY

Atter en gang skal Johnny Depp spille Hunter S. Thompson på film — denne gang i The Rum Diary, & alle hjerter gleder seg! Bruce Robinson (Withnail & I) er mannen som har planer om å sette denne fantastiske boken ut i live — da med blant annet Giovanni Ribisi & Aaron Eckhart på rollelisten. Me likey!

INCEPTION

Så kommer vi til kronen på verket — filmen nesten ingen vet en dritt om, nemlig Inception av Christopher Nolan. Mannen har i løpet av de siste årene seilt opp til å bli én av mine desiderte favorittregissører & jeg tror jeg trygt kan si at Nolan var den som fikk meg til å innse at det ikke er noen vits i å dyrke indie-filmer bare for å være kul når blockbuster-regissører kan gjøre en vel så god jobb med å formidle noe. Når Nolan teamer opp med Hans Zimmer vet en at det blir bra — & med én av tidenes mest undervurderte skuespillere i hovedrollen (ja, Leonardo DiCaprio er pen & alt sånn – men FAEN så dyktig han er på lerretet) kan det umulig slå feil. Sammen med Joseph Gordon-Levitt, Michael Caine & ikke minst Cillian Murphy spiller altså DiCaprio i en film jeg ikke aner møkk om engang, men som jeg gleder meg mer til enn noe annet jeg kan komme på i farten. Det eneste jeg foreløpig vet om filmen er det lille som står skrevet på imdb.com:

Corporations have developed a technology to enter dreams to extract information from certain peoples’ heads. A CEO (Leonardo DiCaprio) enters dreams and things begin to escalate, taking a turn for the worst.

Vi snakker med andre ord en slags the Matrix møter Brave New World eller noe. FY FAEN SOM JEG GLEDER MEG!

Om sinnsyke dialoger & “wtf!?”-moments

Nei, nå har det tiltet helt for folk i DR Kongo! Jeg mener, hva faen skal en få ut fra dagens rettsmøte annet enn et “wtf?”-blikk & fullstendig forvirrelse? For de som ikke henger helt med i svingene kan jeg fortelle at dagens rettsmøte i grunn bare bød på en eneste lang forvirrelsesdialog mellom gærne parter på alle kanter. Og jeg som trodde dét å lese Hunter S. Thompson-bøker bød på en syretripp av de sjeldne… Under følger bruddstykker av dagens sinnsyke samtale mellom Tjåstålv & rettens president, basert på artikler fra VGnett — med forbehold om feil:

- Føler du deg bra?

- Nei. Jeg er blitt torturert av politiet & dopet.

- Hvem plaget deg?

- Jeg var dopet ned og kan ikke huske navn. Jeg har kutt i armer og bein. Jeg har merker etter sprøytespisser. Dette er måten den demokratiske republikken av Kongo behandler noen som er syke. Jeg har blitt intervjuet av militæret under sterkt ruset tilstand.

- Hvilken person fra militærtribunalet?

- Roger Wavara [aktor, red. journ.]. Han kom torsdag, tror jeg.

- Med hvem?

- Med legen.

- Hvor mange var de?

- Hvis dette er et forsøk på å leke er jeg ikke med. Jeg blir dømt når jeg er alvorlig syk av malaria.

- Er du frisk?

- Jeg har vært syk av hjernemalaria. Så kom ikke her å si at jeg har et mentalt problem eller er stresset av dere. Ikke sitt der og døm meg til å være mentalt svak. Jeg har ikke sovet godt fordi jeg har vært ruset ned, og hatt abstinenser. Jeg har hatt forferdelig abstinenser. Jeg har det ikke bra.

- OK.

Et tilståelsesbrev, angivelig skrevet av My Man Tjåstis blir lagt frem & dommeren vil forsikre seg om at Moland ikke skrev det under press eller tortur. Han spør om Tjåstis kan repetere dét han sa om sin egen helsesituasjon litt tidligere.

- Ja, doktoren er en sadist, og han har nå beskrevet akkurat hvor sadistisk han er.

- Du sa at du ble behandlet dårlig av militæret og politiet. Når og av hvem?

- Jeg husker ikke.

[...]

- Dere kan ikke henrette meg, kuler kan ikke treffe meg i Kongo. Bare la meg sette meg ned, og hold kjeft. I morgen er Rhodesias frigjøringsdag.

HVA FAAAAEN!?

Her om dagen bad Tjåstis om å få snakke med de etterlatte. Den drepte sjåførens familie ankom sykehuset, men ingen tolk var tilstede så jeg tipper det var litt fritt frem for alle hva tolking angår. Angivelig skal Moland ha knelt foran hvert enkelt familiemedlem og bedt om tilgivelse.

- Du husker at du snakket med disse [de etterlatte red. journ.]?

- Jeg snakket med dem om regler som gjelder for Afrika, reglene gjelder ikke her i retten så ikke fortsett med denne dritten. Jeg har avsluttet min samtale. Tolken er så dårlig i engelsk – det er deres ansvar.

Sjåførens mor går frem for å vitne. Hun forteller at Tjåstålv stod uten skjorte da de ankom sykehuset, men at han tok på seg en skjorte da han så de kom. Ahh, en skjorteløs Tjåstålv… Uansett, Moland skal ha forklart dem at sjåføren ble drept på grunn av konflikten i DR Kongo. Det er altså hutuer & tutsier, & for ikke å snakke om gamle koloniherrer fra Belgia sin feil at sjåføren ble drept. Både moren & Tjåstålv griner. Familien svarer at de har tilgitt Moland, som blir bedt om å gå frem for å snakke.

- Jeg takker familien.

- Hvorfor takker du dem?

Dette nekter Tjåstålv å svare direkte på. Han sier at han har svart familien & Gud — til dommeren sier han bare:

- Jeg trenger ikke svare deg, skyt meg hvis du vil.

Moland setter seg på ny & en soldat må derfor komme bort til ham med en mikrofon. Han blir spurt om det var han som drepte sjåføren, men igjen drar Moland Gud inn i bildet. Han spør om dommeren er Guds dommer. Han vil bare bli dømt av Gud.

Legene som har behandlet Tjåstis må frem for å fortelle om medisinene de har gitt ham. De nekter for å ha gitt Moland morfin, hvorpå Tjåstis veiver hånden i været og ber om å få ordet. Han sier til legen sin at han må skuffe ham — han har ikke har tatt medisinene sine siden fredag. Han har gjemt dem unna så han ikke skal bli avhengig. Moland legger til:

- Sykepleieren din truet meg med injeksjoner, dersom jeg ikke tok tablettene dine. Det er ikke veldig smart å true en leiesoldat. De er gale i hodene sine. Jeg ba om å få lese på pakkene for å se hva som var i tablettene, men det fikk jeg ikke. Så jeg tok dem til slutt likevel. Jeg fikk insomnia og voldsomme smerter. Men nå som jeg har tatt dem er jeg tilbake til meg selv.

…og han slutter ikke der:

- Tablettene, da jeg spurte hva de var for, sa de at de blå gjorde at jeg ville sove godt. De røde var for hodet. De hvite var for å hjelpe de røde for hodet, og de små tablettene var for å gjøre hodet bra.

Altså, HVA FAEN!? Jeg er dypt & inderlig forvirret på dette punkt — og jeg synes alvorlig synd på hvert eneste menneske som befinner seg midt i denne smørja — dét være seg Tjåstålv, enken, aktoratet eller lydteknikeren. Det er jo bare rot!? Og når folk begynner å dra Gud inn i en rettssak, tar jeg det som et klart tegn på at vedkommende har klikket fullstendig. Helge Fossmo & Kristi Brud — need I say more? Seriøst, på tide å sende en psykiatrer til DR Kongo som kan gjennomføre en GRUNDIG sjekk av alle de involverte. Herreminhatt.

Når vi først er inne på temaet “wtf”, er det greit å ta en titt på denne videoen. Hele videoen skriker i grunn “hva faen!?”, men blikket til JFK på starten når han stusser over navnet til deltageren er priceless. Virkelig, virkelig priceless.

Om den destruktive Tjåstålv, tannpussmann #1 & andre interessante nyhetshemuler

Bråket i DR Kongo har stilnet sånn smått i norsk media & mitt engasjement for Okapilandet er dermed ikke på topp for tiden. For øyeblikket har Tjåstis rotet seg opp i en “he said – she said” diskusjon med sjåførens enke, noe som i grunn minner mer om munnhuggeri mellom bitre ekskjærester enn et tilgivelsesmøte under en rettssak. Tjostolvs lege er ikke helt sikker på om duden vil være frisk nok til å møte i retten i morgen — en uttalelse som muligens er basert på dét faktum at Moland knuste en vask på torsdag. Dét var jo ikke særlig hyggelig gjort av ham for de har jo ikke like mange vasker per capita i DR Kongo som vi har i Kongeriket Norge. Tjostolv er kanskje en omvendt bistandsarbeider? En som knuser og moser alt han kommer over? Nei, vent — det var jo soldater som skjøt hull i bananklasen han hadde i sekken – og om han faktisk drepte sjåføren får vi nok aldri vite. Nå ble jeg litt forvirret her.

I går oppdaget jeg forøvrig enda en blind & inkompetent dommer — nemlig Martin Atkinson. Det er greit at Drogba befinner seg i sentrum av situasjonen det er snakk om & at de aller fleste dommere derfor ville ha vært skeptiske til det hele, men når Jonny Evans stempler Drogba i brystet burde en kanskje ha øynene på rett plass og se at foten til Evans befinner seg halvannen meter høyere enn den burde gjøre? Men Atkinson redder dagen & booker Drogba. Han er altså både blind & stokk dum, & er herved én av Øvrebøs konkurrenter i kampen om å være verdens største skrulle på fotballbanen — selv om han ikke stiller videre sterkt. I følge Ancelotti har Diddier fremdeles litt problemer med å røre på seg, men nå er det heldigvis en stund til neste kamp så jeg satser på at det ordner seg. Jeg ante forøvrig ikke at Evans bare er 1 år eldre enn meg. Faen ass. Nå kom aldersangsten igjen her. Noen har i alle fall utrettet noe med livet sitt. Nei vent — han spiller på Manchester United ffs! Dét er jo enda mer fail enn meg!

Dagbladet.no skriver i dag om Storbritannias høyeste skolejente, & vinklingen er at hun har spesialsydd skoleuniform. Det var jo …interessant? I blant får norske journalister meg til å stusse litt over hvorfor de fokuserer på nettopp dét de gjør når de skriver saker. Det er jo greit at det sikkert finnes mennesker som ønsker å lese om en 16-år gammel jente som nesten er to meter høy, men å lese om hennes spesialsydde skoleuniform…? Jeg vil gjerne møte de menneskene på denne kloden som henger seg opp i slikt. På den annen side, hadde saken vært om en jente fra DR Kongo hadde sikkert jeg vært interessert i å lese om hennes uniform så det er meget mulig jeg bare burde holde kjeft. Kjempen heter i alle fall Emma og hun er intet mindre enn 196 meter høy. Det verste er i grunn at hun ønsker å vokse enda mer. Hun sier hun liker å være annerledes & at hun ønsker å bli høyere enn sin egen far. Altså, her tror jeg noen har fått en overdose “du er vakker akkurat som du er”-vitaminer sprøytet inn av foreldrene i barndommen. Dessuten sier hun at hun kommer til å iføre seg høye hæler på date — dette tross dét faktum at hun sannsynligvis kommer til å være høyere enn de fleste guttene hun dater (gjennomsnittshøyen for gutter i Storbritannia er ca. 177 cm). I rest my case.

Aftenposten.no har kanskje dagens mest fengende tittel på forsiden: <<Rett ut etter to små ryggeuhell>>. Bildet som ligger ved tittelen viser en gråhåret mann med bart som ser både misfornøyd og trist ut der han sitter i en bil og ser sørgelig mot kamera gjennom bilruten. Fotografen som tok dette bildet fortjener faen meg Pulitzerprisen for genial bildekomposisjon. Saken handler om et ektepar som <<føler seg uønsket>> som kunder hos det som i dag heter If — noe de har vært siden de giftet seg i 1966. Konen til denne triste gråhårede mannen sier hun har skadet bilen én gang i løpet av 30 år. Dessverre hadde også ektemannen et lite ryggeuhell samme året, noe som tydeligvis gav If schpæder. Det forsmådde ekteparet fikk derfor en <<sjokkregning>> som aftenposten.no har valgt å kalle den. Saken var egentlig mye mindre interessant enn jeg trodde den skulle være, men bildet og overskriften var verdt det hele så jeg sier meg fornøyd.

Forøvrig har jeg fått en ny favorittperson her i verden — ja, han overgår til & med lydmannen i Kisangani! Denne geniale mannen ble kjendis i går da Drogba måtte gå av banen grunnet bryststemplingen som skadet ham i en duell med Evans, som altså gav Drogba gult kort (all sorts of wrong!). Idet Salomon Kalou skulle settes på banen ble nemlig en artig kar iført solbriller observert på tribunen. Det er meget mulig denne mannen er stor fotballfan for tydeligvis har han ikke rukket å pusse tenner før han sprang mot Stamford Bridge, noe han derfor like så godt gjorde under kampen. Hvor han spyttet eller for så vidt hvor han fikk vannet fra, vet jeg lite om, men jeg merker jeg gjerne skulle ha møtt ham i levende live. Puss, puss, så får du en suss, som Trond-Viggo sier.

Om dagens Topp 10: Frykt, avsky & angst i Elinelurifaksland

I dag smeller jeg kort og godt en jævlig utrivelig Topp-10 liste i trynet på dere. Jeg skal nå blottlegge min sjel & fortelle åpenhjertig om de ti tingene her i verden som i aller størst grad sprer frykt & faenskap i Elinelurifaksland. Angst essen Seele auf heter en Fassbinder-film jeg aldri har sett, men navnet på filmen stemmer i alle fall som faen. Det er aldri hyggelig å oppleve at hjertet dunker febrilsk mens magen vrenger seg og en skarp klump fester seg i hele brystet — men det finnes dessverre en hel del ting på denne kloden som gir min kropp nettopp disse fysiske reaksjonene. Her er Topp 10 ting som gir meg angst langt inn i hjerteroten. 

OBS! Det advares mot sterke scener og uhyggelig innhold i denne posten.

10. Tanken på et liv uten Kinderegg.

Hva ville vel verden ha vært uten Kinderegg? Den ville ha vært Kindereggløs & superkjip skal jeg si deg! Selv har jeg akkurat gjenoppdaget dette fabelaktige konseptet med digge sjokoladeegg som inneholder superfete leker. Det er mulig Ferrero er litt gnitne av seg for særlig mye sjokolade får en tross alt ikke i Kindereggene, men når alt kommer til alt er jeg mer opptatt av dét som finnes på innsiden av egget enn selve sjokoladen. Det er kanskje ikke veldig sannsynlig at Ferrero SpA skal gå konkurs med det første, men tanken på at det faktisk kan skje, sender et kaldt gufs gjennom kroppen min. Faktisk tror jeg et av hårstråene på armen akkurat reiste seg - og hadde ryggen min vært hårete er jeg helt sikker på at hårene reist seg der også. Vive les Kindereggs!

Over ser dere min foreløpige Kinderegg-figursamling. Ettersom jeg gjenoppdaget Kinderegg for bare et par uker siden er samlingen fremdeles noe beskjeden, men jeg har ingen planer om å gi meg helt enda.

9. Å lytte til Never Let Me Down Again.

Det er virkelig ikke helt heldig at én av mine favorittsanger gjennom alle tider gir meg angst, men sånn har det blitt etter begredelige ungdomsår fullpakket av Depeche Mode-lytting. DM er mitt desiderte favorittband på denne gudsforlatte kloden, & Never Let Me Down Again er én av guttaboys’ beste låter — likevel blir jeg grepet av angst hver eneste gang jeg hører denne sangen. Introen får meg til å grøsse & dessverre blir opplevelsen bare mer & mer ubehagelig for hvert eneste sekund som passerer. Men det bor tydeligvis en liten sadist i Elinelurifaksen for jeg elsker Never Let Me Down Again & hører nokså ofte på både den & resten av Music For the Masses-albumet. Dette altså tross det faktum at låten nesten tar livet av meg. Hurra for selvplageri!

8. Frijazz.

Jeg kan like det aller meste når det gjelder musikk — alt fra Wagner til Sugarbabes til ambientmusikk — men er det én ting jeg absolutt ikke takler, så er det frijazz. Jeg er ikke spesielt stor fan av annen jazz heller, men Jarrett, Davis, Garbarek & en del av de andre dudsa kan jeg i alle fall leve med. Frijazz derimot, får meg til å miste fatningen. En skulle tro en får vondt i hodet av slik musikk, men jeg for min del merker at det eneste som skjer er at beinmargen begynner å klø. Jeg lurer virkelig på hvor syk i hodet mennesker må være for å finne opp noe så fullstendig fucka som frijazz. Hitler’s got nothing on these guys.

7. Våte sokker.

Av en eller annen grunn har jeg angst for våte sokker. Jeg har fremdeles traumatiske minner fra tidligere dager da jeg måtte bane min vei til skolen gjennom slaps & sludd & ble pissvåt på føttene. Å skulle sitte en hel skoledag med våte sokker er bare for ille, & selv tanken på dette gir meg i grunn angst. Om jeg hadde sett et par våte sokker ligge å slenge på gulvet hadde det nok tiltet fullstendig for meg. Våte sokker er rett og slett bare… grøss.

6. www.badgerbadgerbadger.com 

OBS! Ikke klikk på linken & hør sangen om du har fylleangst — da risikerer du infarkt & dét som verre er.

5. Tanken på å skulle bli voksen.

Som den kloke froskespiseren Antoine de Saint-Exupéry én gang skrev i forordet til det som er min favorittbok:

“Toutes les grandes personnes ont d’abord été des enfants (Mais peu d’entre elles s’en souviennent)”

Nå skal jeg ikke skryte på meg å være helt stødig i fransk, men oversatt til Vikingspråk blir det noe slikt som:

“Alle store mennesker har én gang vært barn (men bare noen av disse husker det)”

This book of eternal wisdom heter Den Lille Prinsen & de av dere som ikke har lest den kan gå i skammekroken med én eneste gang. Det er egentlig en barnebok, men jeg vil hevde den passer best for store barn som meg da den retter krass kritikk mot gnomer som har drept barnet i seg selv. Jeg møter dessverre slike mennesker med jevne mellomrom & det tar meg sjelden mer enn 10 sekunder å finne ut at alt jeg egentlig ønsker å gjøre er å druse en lekespade i trynet på vedkommende idiot. Selv skal jeg aldri bli voksen. Virkelig. Jeg nekter! VETO! VETO! VETO!

Her er forøvrig et av mine favorittkapitler i Den Lille Prinsen: http://www.angelfire.com/hi/littleprince/framechapter21.html

4. Håret til Vebjørn Selbekk.

Altså, mannen under håret er sikkert veldig snill & alt sånn så det er ikke meningen å være slem, men jeg får virkelig angst hver gang jeg ser kladunsen som har slått leir på hodet til Vebjørn Selbekk. Da Selbekk støttet Kristopher Schau i hele denne De 7 Dødssynder-debatten fikk jeg faktisk ny respekt for mannen, men hver gang han dukket opp på TV-ruten eller på forsiden av nettavisene klarte jeg bare å tenke på én eneste ting. Er det et dyr? Er det en hybelkanin? Er det en mopp? Nei, det er håret til Vebjørn Selbekk! Håret minner meg forøvrig om noe jeg så i barndommen som jeg vet har gitt en hel generasjon mennesker angst (ca 7:13 på klippet under)

3. Tanken på at det finnes mennesker som “I’m a God Warrior” der ute.

Denne kjærringa — kjent fra reality showet Trading Spouses på FOX — er så alvorlig retardert at jeg får vondt i marg & ben av å se på henne. Tanken på at det finnes millioner av slike fryktelige skapninger der ute gir meg så heftig angst at jeg nærmest får et panikkanfall — og slikt er ikke hyggelig. For de av dere som aldri får nok av whacko kreasjonister, anbefaler jeg dokumentaren Jesus Camp. Makan til fryktinngytende skapninger har jeg aldri sett like til. Om slike idioter er skapt i Guds bilde, er jeg jævlig glad jeg selv ikke er det.

2.Flukta frå Dyreskogen.

Da jeg var liten snåttis var den NRK-sendte tegneserien Flukta frå Dyreskogen et av mine favorittprogrammer. Problemet var bare at denne serien var så sadistisk på så ufattelig mange plan at mine foreldre til slutt måtte innføre titteforbud hva denne serien angikk. Men det gav jeg selvsagt faen i (jeg har alltid vært en sta jævel å forholde seg til). Jeg både hylte & skrek da pinnsvinet på brutalt vis ble overkjørt idet det skulle gå over veien med familien sin, & den onde slangen gav vesle Elinelurifaksen så mye angst at det hele ble for meget. På toppen av det hele foregikk alt på nynorsk, noe som — av en eller annen grunn — gjorde alt mye mer creepy. Jeg har pratet med mange venner av meg om akkurat denne serien & har konkludert med at den har gitt en hel generasjon snåttiser angst. Jeg klarer ærlig talt ikke høre kjenningsmelodien lenger uten at hjertet begynner å dunke som faen & ørene mine vrenger seg i håp om å ikke høre mer. Traumer deluxe.

1. Killer Bob.

Etter å ha sett begge sesongene Twin Peaks i påsken i år, måtte jeg sove med lyset på i to uker. Jeg kødder ikke! Killer Bob skremmer LIVSKITTEN ut av meg — når jeg hører pustingen hans får jeg så angst at jeg tror selv lilletåen min krøker seg sammen i frykt. Killer Bob er og blir den skumleste bad guyen ever. Jeg ville heller ha dødd enn å se det vedlagte klippet på storskjerm med lyset slukket og volumet på full spike. Seriøst, jeg får angst bare av tanken. Faen ta David Lynch.

Om filippinske fanger

YES! En ny koreografi er øvd inn, og de filippinske fangene er tilbake! Jeg husker jeg trakk på smilebåndet første gang jeg så dem danse — det var vel til Thriller av Michael Jackson om jeg ikke husker helt feil. Men denne gangen overgår de seg selv — det er tydelig at Queen står høyt i kurs på Filippinene. I mellomtiden sitter jeg bare her og lurer på når de skal gjøre noe liknende på Ila — og ikke minst hvem som kommer til å være initiativtaker? Åch, jeg vil også ha en sånn fjærdrakt…

Om Elinelurifaksens ville drømmer

Jeg har kommet over en fair share skrudde Non Stop’er i min tid som nyhetsavhengig mininisse, men sjelden har jeg lest om en fyr som må være så uavsindig syk i hodet som Anthony Sowell. Det er én ting at fyren fant ut at det var en god idé å kvele —- i alle fall — 11 kvinner, men å bo i et hus hvor lik ligger strødd i bakgården, kjelleren & stuen? Et sted må da selv psykopatiske gnomer trekke grensen? Jeg merker jeg får chills bare av tanken, men så hadde jeg en jævlig ubehagelig drøm i natt da. Drømmen var faktisk så skremmende at jeg knapt turte å gå ned på badet eller inn på kjøkkenet da jeg våknet i morges — den var rett & slett grufull.

Jeg var på fest i Bergen & før jeg visste ordet av det ble stedet stormet av dét jeg bare kan anta var en eller annen gjeng barbarer. De så helt normale ut, men hadde et slags nazistpreg over seg. Uansett, vennene mine sprang ut døren selv om lokalet var stappfullt av mennesker. Jeg innså da jeg våknet at jeg bare burde ha slengt meg ned på gulvet fordi jeg befant meg på andre siden av rommet, men fordi vennene mine løp, la også jeg på sprang — noe som i grunn er merkelig ettersom jeg som regel kjemper innbitt for å gå mot strømmen.

Jeg sprang i alle fall rett forbi disse ekle ondingene & jeg hørte sjefen selv si til to unggutter:

“Følg etter ham!”

Det var heldigvis ikke meg han snakket om, men en gutt som løp bak meg — noe som dessverre ikke hjalp videre ettersom de to ungguttene tydeligvis var galematias begge to. Tette som de må ha vært i nøtta, bestemte de seg nemlig for å kverke meg. Jeg husker jeg ble skikkelig opprørt av dette i drømmen fordi en ikke skal drepe kvinner & barn, men de var tydeligvis litt Sowellske begge to. Jeg tok til venstre og sprang oppover en lang korridor. Jeg så vennene mine smatt inn i et skap, men jeg ville ikke risikere å ødelegge for dem så jeg sprang videre. Igjen tok jeg til venstre, men denne gangen havnet jeg i et slags lukket rom. Det var nemlig skap på alle kanter, men skapene var snudd motsatt vei så det var intet gjemmested å finne. Like etterpå kom de to villbassene inn der jeg stod & jeg kan huske at jeg tryglet dem om å få leve. Virkelig, jeg tror aldri jeg har hørtes så desperat ut i mitt liv som da jeg lå der i drømmen min & tryglet på mine knær. Men det hjalp ikke. De skjøt meg mange ganger i brystet & jeg fikk umåtelig vondt. Jeg datt i bakken & så blodet flyte i alle retninger rundt meg — så tok han ene et skritt mot meg. Jeg forsøkte å karre meg bakover, men han bare lo & tok frem en sånn plastdings en bruker når en skal vaske vinduer, & så begynte han å rake meg i trynet. Det var da jeg våknet.

Kristian fortalte meg for ikke så lenge siden at jeg nok har de sykeste drømmene han vet om. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dét, men jeg kan vel si meg enig i at mine drømmer ofte kan være nokså skumle. For to uker siden drømte jeg at Kristian & jeg var fanget i et gigantomant hus en eller annen riking — som jeg synes å huske var Qvisling av alle mennesker — hadde etterlatt seg da han døde. Vi ble jaget rundt i korridorer av noen gærne vakter som satte oss til å vaske blod av vegger. Jeg bodde på rom med masse femi blondiner med rosa klær som likte å gre håret på hverandre. Plutselig ble hun ene drept — uten forvarsel — og jeg tror det var da jeg fikk nok. Jeg tok derfor med meg Kristian & et par andre på oppdagelsesferd rundt om i spøkelseshuset. Etter å ha vandret gjennom et blågustent rom med laken over møblene, måtte jeg klatre opp på et rekkverk som var omringet av et bunnløst stup på nesten alle kanter. Det var da det virkelig ble vilt.

Jeg klarte å karre meg opp på en kant som så ut som en slags teaterscene i granitt. Nedenfor og langt innover kunne jeg se en helt syk by. Den var en slags blanding av det futuristiske New York som vi ser i The Fifth Element, en pepperkakeby & Welthauptstat Germania. Når jeg tenker meg om er det faktisk helt umulig å beskrive denne byen, men jeg kan uansett si at akkurat dette bildet er noe av det mest detaljerte jeg noensinne har drømt. Jeg ble helt målløs der jeg stod med en kake i hånden (ikke spør), men jeg klarte etterhvert å rope på Kristian. Så måtte vi skyndte oss å klatre ned igjen fordi de skumle vaktene kom — vi ville jo ikke at de også skulle oppdage dette underverket. Jeg fant et bilde av en pepperkakeby som kan minne sånn smått om byen jeg så — jeg har den nemlig fremdeles sånn delvis i hodet. At jeg skal drømme så mange skumle drømmer om gale nazister, dét forstår jeg virkelig ikke for det finnes jo en hel del ting jeg frykter i langt større grad i dagens samfunn — som for eksempel macheter, atombomber & at butikkene skal gå tom for Kinderegg. Visste dere forresten at kuppelbygningen Hitler & Speer planla skulle være hele 320 meter høy? Det vil si nesten fem ganger høyere enn Oslo Rådhus & nesten tre ganger høyere enn Norges høyeste bygg — Oslo Plaza. Stormannsgalskap, anyone?

Apropos alt & ingenting blir det forøvrig snart rettssak i DR Kongo igjen. Presidenten for militærtribunalet så nemlig Tjåstålv snakke, lese & spille sjakk på sykehuset da han selv var der for å trekke en tann så nå har han erklært nordmannen frisk. Men da dommeren fortalte Tjåstålv at ankesaken trolig fortsetter denne uken, fikk Okapi-jegeren med ett veldig vondt i hodet, så vi får se. Det skal ikke være lett.

http://www.vfxhq.com/1997/fifth.html  <— Scroll litt nedover for å se bilde av det futuristiske New York